“Utnytt smaksvinduet” :: Ernæringsfysiologen snakker om BLW

 

Når man har barn og gjør BLW kan man ofte lure på hva fagfolk ville synes om det man gjør ved bordet. Så hvor får man svar på ting man lurer på? 

 

Jo, man finner en hyggelig ernæringsfysiolog som sier seg villig til å snakke litt om BLW.

 

lunch
Madelief has some bread on our terrace – av Wester
Elisabeth Lind Melbye er klinisk ernæringsfysiolog, og ble ferdig med doktorgraden sin i fjor.  For øyeblikket jobber hun på handelshøyskolen i Stavanger, hvor hun ble ansatt for å forske på markedsføring og forbrukeratferd i forhold til mat.
Melbye har jobbet klinisk i mange år, bl.a. med barn med utviklingsforstyrrelser og spisevansker.  I dette arbeidet observerte hun hvordan relasjonen mellom foreldre og barn kan påvirke barnets forhold til mat, og ble interessert i å finne ut mer om dette.  
«Jeg synes baby led weaning høres interessant ut,» sier hun.  «Jeg har sansen for at barn skal få utforske maten uansett tekstur.»
Samtidig forstår hun at mange foreldre synes det virker skremmende å gi biter av mat til så små barn. BLW er også relativt nytt i Norge, og hun ser at mange foreldre syns det er lettere å holde seg til det gamle –selv ble de  jo antakelig avvent med grøt. 
«I Norge er grøtspising en del av vår matkultur. Jeg gjorde det på den måten selv med min eldste.  Jeg var så bekymret for at hun ikke skulle få i seg det hun trengte.»
Man kan både skje-mate og gi «holdemat» hvis man synes det passer best, mener Melbye.
«Det ene trenger ikke utelukke det andre – det viktigste er at man får en god spisesituasjon.»
«Selv om du velger å mose maten, la ungene dyppe fingrene nedi og undersøke den.  Ikke kom med kluten med en gang.  Da jeg jobbet med behandling av spise- og ernæringsproblemer,  så jeg at mange foreldre var veldig  kjapt fremme både med klut og med teskjeen for å skrape barnet rundt munnen.  Ta det i barnets tempo.  Vi hadde barn til behandling  som måtte læres til ikke å være redd for å ta på maten sin.»

Tidlig utforskning

Hvordan vil hun så anbefale å introdusere den første maten?  «Forskning tyder på at smaksvinduet er «åpnest» mellom 4 og 6 mnd,» sier hun.
«Hvis barnet da sitter oppreist og er interessert i maten på bordet, hvis de strekker seg etter den, så bør de får ta på den, lukte, undersøke, og ja, smake.  Selv om de bare tar tungespissen borti er det en smaksopplevelse.»
Hun understreker at morsmelk eller morsmelkerstatning fremdeles er hovednæringsmiddelet i denne alderen –maten er der for å gi smaksopplevelser, ikke metthet.  Men hun mener at tidlig smaking vil gjøre barna mer åpne for  nye mattyper når de blir eldre. Det er nemlig slik at de fleste barn  opplever en naturlig skepsis til ny mat (neofobi) i løpet av småbarnsalderen. 
Hva skal man gjøre når barna ikke vil smake på noe?  
«Det er viktig at barna får utforske maten på sitt vis,» sier Melbye.  «Man må fortsette å presentere den ukjente maten for dem, og før eller siden tar nysgjerrigheten overhånd!»
 «Folk skryter gjerne og sier at barnet er flinkt å spise.  Det er jo velment, men det er misforstått.  Man kan ikke være flink til å spise.  Man må jo spise for å overleve!»  
I stedet foreslår hun å snakke om maten barnet spiser, ved å si at «åh, det så godt ut!».  Når barnet spiser med vellyst er det jo ofte fordi maten er god.

Forbrytelse og straff

 

Når mat smaker  godt er det fristende å bruke den som belønning.  Men alle ernæringsfysiologer (og BLW-eksperter…) vil vel si at det å bruke mat som belønning ikke er så bra…  

L2
Plutselig greier de å bruke skje også.  Av Mait

 Jeg innrømmer at vi gir datteren vår en is om hun en sjelden gang velger å bæsje i potta.  Er det den smale enden av kilen til å åpne portene til verdens undergang?

«En sjelden gang går det greit.  Det sentrale er at barnet ikke begynner å forvente seg belønning av den typen for alt som er bra,» sier Melbye.  
«Det viktigste er at man ikke bruker mat som trøst, eller som belønning for å spise annen mat.  Hvis man sier at hvis du spiser en gulrot, får du litt sjokolade, blir nemlig sjokoladen målet, i stedet for at man øker preferansen for gulrot.»  
«Jeg sier ikke «spis opp, så får du dessert», forklarer hun.  «I stedet sier jeg at desserten kommer etter middagen.  De som ikke vil ha middag, kan ikke spise dessert heller, for man spiser jo middag før desserten.»
Ta lørdagen tilbake
Hjemme hos oss vanker det ganske ofte boller.  Jeg er ingen helsekost-arbeider, men ville det vært bedre om jeg brukte noe annet enn sukker for å søte baksten?  Ikke nødvendigvis, i følge Melbye.
«Barn har en medfødt preferanse for søtt.  De må lære seg å like bitre og andre smaker.  Uansett søtningsmiddel må man være forsiktig med for mye søt mat, fordi barna må venne seg til de sure og bitre smakene også!  Variasjon er stikkordet,» sier Melbye.
Hun oppfordrer også til å ta lørdagen tilbake –å lage det til en kosedag når man kan unne alle litt ekstra.  Hun innrømmer at det hender at lørdagen begynner litt på fredagskvelden, men sier at den totale mengden godteri ikke øker likevel.
«Hvis vi har spist av chipsen på fredagen så kjøper jeg ikke en pose ny pose til lørdag.  Om helgens chips og sjokolade er spist opp på fredag, så kjøper jeg heller bær og kesam til lørdagskvelden.  Det gjelder å finne et regime som passer for din familie, og som du kan holde deg til.» 

Mett?

I BLW har de fleste foreldre opplevd at barnet «faller på skjeen» med åpen munn på et eller annet tidspunkt.  «Et sultent barn er forventningsfullt,» sier Melbye.
Og hvordan vet man at barnet er mett?
«Et mett barn er ikke interessert mer – det tuller og tøyser, snur seg vekk, noen barn protesterer høylytt med skriking.  Da vil de ikke har mer.  Man må gjøre sitt beste for å lese barnet.»
Boy using hand food grinder, The University of Iowa, January 12, 1938
Barn kan også bruke kjøttkvern!  Fra University of Iowa.

Selv er Melbye veldig redd for å sette ting i halsen, og hun sier at personlig greier hun ikke helt å slappe av når hun ser babyer spise helt selv.  Kvelning var en stor bekymringsfaktor da hun begynte å gi mat til 

eldstedatteren.  Hun forteller at hun brukte et måleinstrument for leker til å måle matbitene så de ikke skulle være kvelningsfarlig størrelse.  Med nummer to var hun mer avslappet.  
Men nå er Melbyes barn 10 og 14.  Gulp og nattevåk virker antakelig som en fjern og litt anstrengende drøm.  
«I går da jeg kom hjem hadde de støvsugd huset,» sier hun.  «Det var ganske deilig…» 
Hun legger til at hun måtte be dem om å støvsuge på forhånd, men det viktigste er vel at de gjør det, ikke sant? 
«De vet at det forventes at de deltar,» sier Melbye.  
Og hvem vet, kanskje kan vi legge et godt grunnlag for fremtidig husarbeids-vilje ved positivt samspill i familien over middagsbordet fra tidlig småbarnsalder.
Tusen takk til Elisabeth for en fin samtale, som jeg tror mange  foreldre vil ha stor glede av å lese.

 

About the author: Klissi Mandarin

Leave a Reply

Your email address will not be published.