Hopp til innholdet

Litt bortskjemt «nummer to»-panikk

  • av
  • Ukategorisert

I dag morges da min mann stod opp for å dra på trening kl. 0630 (ikke spør, det er sikkert en midtlivskrise) så gikk det virkelig opp for meg at vi snart kommer til å ha to barn. På den ene siden skjønner jeg ikke hvorfor det skal være så big deal.

Våre mødre, for ikke å snakke om bestemødre, hadde langt mer enn to barn, og det var ikke akkurat snakk om å slappe av med en permisjonsbolle og sende eldstemann i barnehagen for å få sove litt på formiddagen.

For endel år siden hadde de ikke engang morsmelkserstatning -hvis de ikke ammet, var det snakk om tilblanding av kumelk med malt og sukker og jeg vet ikke hva. Ikke noen mikro til å sterilisere flasker i, ikke engangsbleier og ikke vaskemaskin. Samtidig som de ofte hadde en 15-20 kyr og noen høns å ta vare på også. To barn i kombinasjon med tørketrommel, permisjon og stasjonsvogn burde være piece of cake.

Allikevel bekymrer jeg meg for hvordan dette skal gå. Jeg tenker på sexlivet vårt (det er fremdeles i aller høyeste grad eksisterende). Da vi fikk nr. 1, sov hun jo hele tiden på dagen, så man hadde alltid litt tid for seg selv før man ble for sliten om kvelden. Nå kommer det til å være en treåring som er full av bønner fra morgen til kveld, i tillegg til babyen som krever oppmerksomhet døgnet rundt.

Jeg tenker på barn nr. 1. Personlig hatet jeg å få søsken. Jeg har alltid synes at babyer er enorrrrmt kjedelige, og det var ikke annerledes da jeg var liten. Datter er nok mye mer moderlig anlagt enn meg (hun har f.eks. to dobbeltdekker-busser fra London -den ene er alltid moren som må redde den andre babybussen fra farlige situasjoner, ofte i sammenheng med truende BRIO-tog) og elsker å leke at hun steller baby, men jeg tror ikke hun på noen måte er forberedt på sjokket det kommer til å bli å ikke være den eneste ene lenger.

Jeg tenker på meg selv. Det har tatt meg lang tid å ta meg inn etter over to år med natteamming og nattevåk -jeg er ikke sikker på om jeg er «inntatt» ennå faktisk. I natt sov jeg litt dårlig, og var da i koma om morgenen i sånn grad at jeg våknet 0930 etter at mann og barn forlengst hadde dratt sin kos. Denne gangen starter jeg altså spedbarnsperioden fra et ganske dårlig utgangspunkt energimessig; kommer det virkelig til å holde i hop?

Selvfølgelig tenker jeg at med tiden, om en 3-5 år, så kommer doktorgraden og bleieperioden til å være ferdig, og det blir kanskje aktuelt å lese skjønnlitteratur igjen (prøvde før helga og måtte gi opp etter ca. 30 sider pga. hodepine). Bare at akkurat nå føles det som et stort fjell å klatre over.

Jeg har heldigvis en helt fantastisk mann, som aldri klager og jobber som en hest for at jeg og familien skal ha det best mulig. Vi skal dele permisjonen omtrent likt, noe han teller ned dagene til. Han er hjemme «sent» (dvs. 1615) en dag i uka, og tar seg ellers av det meste av barnehagelogistikk. Datter blir sjelden hentet etter 1510 og lider absolutt ingen nød.

Jeg er bare litt bekymret for at farten på karusellen vil øke og øke, uten at det blir mulighet for å bremse eller hoppe av. Vi var heldige med barn nr. 1., hadde utrolig god tid til å kose oss hjemme alle tre en lang stund, tid til å nyte alle de små fremskrittene og øyeblikkene som forsvinner så fort fordi babyen vokser litt hver dag. Datter har faktisk aldri blitt kjeftet på i sitt liv, fordi vi alltid har hatt tid til å ta ting i hennes tempo og hatt overskudd til ikke å få noen urettferdige utblåsninger i hennes retning.

Jeg er bekymret for at den kosen og det å ha så uendelig god tid, vil forsvinne i travelheten denne gangen for barn nr. 2.

Og nei, jeg kan aldri bli noen «mamma-dame» som er hjemme med barna, til tross for at vi teknisk sett ville hatt råd til det i en periode.  Da jeg gikk tilbake i jobb deltid etter 5.5 mnd. sist gang ropte hele hjernen min halleluja.  Jeg setter mer pris på hjemmetiden når jeg jobber i tillegg.

Antakelig er dette hovedsakelig gravid-hormon som snakker, men realiteten er virkelig at en er som ingen, to er som ti.

Mine foreldre spurte meg da jeg var tre om jeg ville ha en søster eller bror, og jeg sa nei.  Jeg hadde observert mine søskenbarn, som bare er født med 11 mnd. mellomrom, og sett hvor mye de kranglet, og ble tvunget til å dele på alt. 

Jeg husker ennå med glede tilbake på hvordan det var å være enebarn, og med gru på hvor forferdelig det var å alltid måtte vente på noen som var tregere / hadde raserianfall / ikke likte å være med på skitur / var for utålmodig til å gå på kino etc. etc.

Det blir en utfordring å ta vare på seg selv, to individuelle barn og en partner oppi den travle tiden som kommer. Gode råd mottas med takk 🙂