Hjertesukk fra nesten permisjonsslutt

Jeg kan ha gått glipp av 1000 sånne øyeblikk
i løpet av bare en eneste dag!

Der var du jo, permisjonsslutt.

Jeg må åpne ved å si at jeg faktisk liker jobben min og er heldig som har den.

Jeg har fleksibel arbeidstid og kan gjøre mye av arbeidet hjemme på kveldstid hvis jeg vil, og ingen sjef sitter bak meg og titter meg over skulderen for å sjekke hva jeg holder på med.

Men.  Denne uka er det vinterferie i heimen.  Ettersom jeg nyter en privilegert tilværelse som lektormedtillegg-frue så har min kjære hatt fri.

Hr. Lektor har kunnet passe minstemann hver dag (i motsetning til annenhver dag, siden vi deler permisjonen 50-50) og jeg har kunnet gå på jobb.  Hver dag.

Selv om jeg bare jobber 50% for tiden så er det enkelt å fylle en hel arbeidsuke.

Og jeg tenker med skrekk at sånn som denne uka, sånn blir det når jeg skal ut i fullt arbeid.

Batteriene

Hver dag tenker jeg at jeg skal gå hjem tidlig (jeg jobber tross alt bare 50%).

Hver dag blir det barnehage-hentetid før jeg kommer meg avgårde.

Hver dag kommer jeg hjem med andre menneskers triste livshistorier surrende i hodet.

Ofte har jeg brukt minst 80% av empatien og fokuset jeg har til rådighet, på andre enn min familie.  Og jeg er egentlig en ganske lite empatisk person, så da er det lite igjen.

Og ofte er de jeg har brukt ressursene på ikke i stand til å være særlig takknemlige heller.

I dag tok jeg meg selv i nakken og dro hjem en halvtime før vanlig tid.

Jeg fikk tid til å amme minstemann en ekstra gang og puttet ham i vogna, trillet en tur rundt kvartalet til han sovnet, alt dette før det var hente i barnehagen-tid.

Den halvtimen gjør en forskjell.

Men alle halvtimene gjør en forskjell.

Alle de dager som kom og gikk…

Hver dag sitter jeg på kontoret og lurer på hva som skjer hjemme.

Hver gang jeg er hjemme sitter jeg og tenker på hva jeg kunne og burde gjort hvis jeg var på jobb.

Ved å få barn har jeg basically satt meg selv i en evigvarende klemme hvor jeg alltid skulle ønske at jeg var et annet sted.

Løsningen på dette er selvsagt å leve i nuet -når jeg er hjemme, er jeg hjemme, og når jeg er på jobb er jeg på jobb.

Begge steder har sine fordeler; jeg liker både å bæsje og lunsje i fred, og å kose med babyen og skure kjøkkengulvet.

Og vi er heldige som kan hente i barnehagen før 1530 hver dag.

Men noen ganger savner jeg å bare sitte på jobb, gå hjem og spise middag og sette seg ved pulten igjen og jobbet til jeg stuper.  Uten dårlig samvittighet, uten noe som forstyrrer, i tankene eller i praksis.

Sånn vil det antakelig aldri være igjen.  Småbarnsfasen er unik ved at man er så trøtt pga. søvnmangel, men store barn trenger også tilstedeværende foreldre.  Jeg vet med meg selv at jeg ikke kommer til å synes det er greit å la ungene være i SFO hver dag til 1630, eller å la dem spise middag alene på regelmessig basis når de går på ungdomsskolen.

Jeg vokste opp med hjemmeværende mor, og det er nok delvis derfor det er smertefullt å se at den moren kommer jeg aldri til å kunne være.

Ikke bare fordi jeg jobber, men fordi jeg også ville vært bunn ulykkelig om jeg måtte gå hjemme hver dag (jeg liker jo tross alt jobben min).

Mer tid trengs

Jeg lurer på om dette blir annerledes for mine barn, som vokser opp med to arbeidende foreldre og forhåpentligvis ser at det funker fint.  At de vil gå på jobb med god samvittighet fordi det er sånn det skal være.

Og dette er ikke unikt for meg som kvinne.  Jeg vet at mannen min også sitter på skolen hver dag og lurer på om det går bra hjemme.  Nå denne uka har han storkost seg (jeg merker det fordi han gjør ekstra mye klesvask når han er i godt humør).

Hver dag kommer jeg hjem og ser ned på hodet som ligger ved puppen.  Hver dag virker det som om han har blitt litt større enn han var da jeg dro hjemmefra.

Noen ganger tror jeg at jeg ønsker meg en baby til.

Men for det meste tror jeg at jeg bare ønsker meg mer tid til den babyen jeg har.  Og til jobben. Og å klare å tilbringe tiden i fred begge steder, helt uten dårlig samvittighet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *