Trøste & bære :: En bærehistorie

Pamir close-up
For the love of Mr. P. Og for å kose med ungene generelt.

Her sitter jeg og ser på mitt siste bæresjal.  

Ikke bare det jeg kjøpte sist, men også høyst mulig det siste jeg noen gang kommer til å kjøpe.

Dette er historien om hvordan jeg begynte, fortsatte med, og forelsket meg i, bæring av barna mine.

I sofaen sitter snart-toåringen og ser på barne-TV.  Han vil helst gå, nei, løpe, overalt, selv.  Han vil kun bæres om han er stuptrøtt etter å ha løpt overalt, selv, i lang tid, eller hvis jeg bestikker ham med mat.

Bare det å få brutt inn det nye sjalet blir litt av en jobb.

Forøvrig kostet det nye sjalet ca. 18000 kr.  Jepp, du leste riktig.

Hvordan kom jeg hit?  En halv (for noen hel!) månedslønn i en bit stoff, som min mann helt ærlig (og også helt riktig) har observert likner litt på en gulpeklut eller et gardin.

L. F. B. (Livet Før Barn)

Vi spoler helt tilbake.

Før vi fikk barn bodde jeg i Bergen.  Det er en by med mange smale smaug, bratte bakker, glatte brosteiner, og ikke minst trange cafeer.  Og fattige mødre.  Studentmødre, som ikke har råd til tre forskjellige vogner til 8500 kr per stk.  Og så er de gjerne litt alternative / venstrevridde / hippie-aktige.

En dag i min barnløshet, for sikkert 10 år siden, så jeg en dame som bar på en baby.  Hun og babyen var tullet inn i et slags tøystykke, tett sammen, som om de ennå var ett på en måte.

Når jeg tenker tilbake tenker jeg at det antakelig var en Indio.

Og jeg så på henne og tenkte, sånn skal jeg bære mine unger også.

Men jeg ante jo ikke hva et bæresjal var for noe.  Jeg hadde aldri sett et på nært hold, og ikke engang litt i overkant utadvendte jeg kom på å poke sjaldamen for å spørre henne om det der hun smøg seg mellom folk på fortauet, fortere enn en gjennomsnittlig vognmamma, som blir hindret av fortauskanter og denslags.

Fra Bjorn til bæresjal

Så ble jeg plutselig gravid.  Baby-moonen til meg og mannen, som ellers involverte at jeg fikk influensa og han omgangssyke, involverte også å besøke venninnen min i England.  Hun er ikke særlig hippie-aktig, selv om hun er den jeg lærte BLW av.  Men hun er asiatisk, og har båret barna på ryggen ved behov opp til seksårsalderen.

Man carrying baby in Baby Bjorn carrier
The Bjørn, with the Boll. Ingen HD-skader..

“Du må ha en bæresele,” sa hun.  Så fikk jeg deres Babybjørn (de kalte den bare “the Bjorn”), helt gratis, to keep.  Hun prøvde å tilby meg en ringslynge, men jeg avslo høflig.  Det virket så kreisi.  Ringslynge, liksom.

Vi dro hjem med the Bjorn.  Lilleboll kom til verden.  Og O. M. G.  Hun var et bærebarn.  Redd for alt fra nye ansikter til støvsugeren til nye opplevelser.  Ville helst være på pappa, eller til nøds mamma, hele tiden.  Om natten sov hun fint alene.  Om dagen var hun et plaster.

Etter to uker begynte armene mine å svikte (kronisk senebetennelse), samtidig som jeg begynte å bli frisk nok etter fødselen til å gå tur utenfor leiligheten.

Baby in black stretchy wrap
Det første sjalet, vår svarte Sino

Jeg gikk til den lokale Joker-butikken med Lilleboll i theBjorn.  Etter et kvartal sovnet hun.  Snorket, faktisk (jeg tenker i etterkant at luftveiene kanskje ikke var helt frie, ahem).  Hun luktet melkebaby, håret hennes kilte meg i nesen i vårkveldslufta.  Hun, jeg (som nesten ikke kunne bevege meg ennå), vi.  Sammen.  Jeg var bærefrelst på den ene ti-minuttersturen.

Men det var vanskelig å få the Bjorn til å sitte godt, syntes jeg.  Jeg hadde jo også lest på internett om ergonomisk bæring, og visste på sikt at jeg ønsket et bedre bæretøy.  Helst nå, før armene sviktet helt.  Jeg gikk på Finn og googlet “bæresele”.

Lengre borti gata var det en dame som skulle selge et svart Sino Looma bæresjal.  Det var billig, og så nært at tilogmed jeg i min skrale barselkvinnetilstand greide å gå dit helt alene.

Damen viste meg hvordan jeg skulle knyte.  Fikk meg til å øve et par ganger mens vi stod der.  Jeg svettet.  Vi lempet Lilleboll over i Sinoen, og gikk hjem.  Jeg er henne evig takknemlig.  Takk, du bæredame.  Og beklager at jeg ikke ville kjøpe Storken du også solgte fordi jeg tenkte at det så litt avva ut.

Babywearing 101
Man wearing baby in pink ring sling
“Hva! Kan vi ikke slå på babyen?”

Det var også bæretøy til salgs i butikk i Stavanger på den tiden.  Jeg ringte nettbutikken, fikk eier til å møte meg i Showroom, og ble eier av det jeg nå innser var verdens mest ubehagelige ringslynge.  “Er du sikker på at du ikke vil ta en Manduca,” sa damen.  “Nei,” sa jeg.  Det får holde med to bæretøy.

Å gud, som vi brukte den vonde ringslynga.  Med et barn som ikke kunne legges ned når man skulle spise engang, så ble det å dekke hodet til med en gulpis og spise mens ungen snorket i ringslynge.

Jeg prøvde tilogmed å amme i ringslynge, men det ble høyttrykkspyler og melk over alt på alle, så det ble et kort prøveprosjekt.

Vi hadde en ganske tjukk “Lille”-bolle, og da hun var 4.5 mnd var det bare såvidt hun kunne presses nedi Babybjørnen lengre.  Pappa foretrakk den imidlertid fordi den var enklere enn sjalet, som forøvrig også hadde begynt å sige endel.

Vi dro til London igjen, og første stopp var en butikk (nå nedlagt dessverre) i Hampstead hvor de solgte bæretøy.  Ergo eller Manduca, spurte jeg.  Manduca, sa de.

Jeg tror jeg hadde Manducaen på meg konstant de neste åtte månedene, eller dvs… Den ble fort et populært pappa-bæretøy også.

Sjalistah

Lillebolle sov *alle* lurer på dagtid i vogn i bevegelse, i bæretøy, eller oppå oss på sofaen.  Så om man skulle gjøre noe mens hun sov, var det bæretøy.

Jeg dro på bæretur med Stavanger Slinging. “Try a woven,” sa de.  Jeg prøvde et vevd sjal for første gang.  De knyttet en ryggsekk på meg.  Sjalet var hardt og litt flatt.  Den skled av skuldrene og spiste seg inn i mageflesket mitt.  Hva er vitsen, tenkte jeg.  Og hvor er kosen?  Magebæring er jo utrolig mye koseligere.

Lilleboll bikket 13 kg ganske tidlig.  Da krøp jeg til korset.  “Hva skal jeg kjøpe,” postet jeg på Tettinntil.  “Jeg har sett noen sjal som heter Ellevill, men jeg syns ikke de er så pene.”  “Vatanai,” sa en klok sjel.

Vatanai Blueberry Labyrinth
Vårt første vevde.  Med sovestøv.

Jeg tenkte.  Tusen kroner for et tøystykke?! Var hun gal?  Jeg fant et imidlertid Vatanai Blueberry Labyrinth på Finn, 750 kr.  Det var mer enn jeg hadde tenkt å bruke, men jeg slo til.

Vatanai Blueberry var akkurat det jeg hadde drømt om i et sjal uten å vite det.

Da det kom frem, pent vasket og brettet, var det mykt som en pusekatt, og luktet svakt av tørking på snor i sommersol.  Å ha det på ryggen var som å bli kysset på skuldrene.

Plutselig skjønte jeg det.  Lilleboll satt i det babysjalet til hun begynte å gå overalt selv, da hun var ca. to år.

Spol frem tre år.  Lillebror ankommer.  Han er *ikke* noe bærebarn.  Han sover i vogna i tre timer i strekk på dagtid, og har gjort det siden vi landet her fra sykehuset.  Han vil helst gå selv overalt.

Men det er praktisk å bære ham fordi han da sitter fast og ikke kan løpe uti veien.  Når han blir født, er jeg ferdig utdannet og i full jobb.  Og han er mitt siste barn.  Blir det ikke nå, så blir det aldri.

 

På kjøret
Babywearing photo collage
Bære-highlights. Den fineste tingen oppi alle de fineste tingene

Over to år og en høy haug med bæresjal senere.  Jeg har hatt WW (yay comfort, men ikke så fine), Oscha (åh, de fineste mønstrene), AP (utenom ANV), CocoChateau (gulpeklut, men på en god måte), Tekhni (URK!), og prøvd eller lånt det meste andre som kryper og går.

Jeg har kjøpt sjal fra nesten alle verdenshjørner. Jeg har chattet med folk på alle breddegrader om blends, portokostnader, PayPal og bytter.

Jeg (som innrømmer at jeg alltid har likt stoff og stil) får ta på tussah- og bourettesilke, dupioni og ull, kashmere og bison.  Ahmagad.  Følelsen av et tungt, nytt, varmt sjal i hendene og på ryggen.  Å kjenne alle barnets bevegelser når det orienterer seg til stadig nye og nesten uforståelig spennende opplevelser fra sin høye utkikkspost.

Jeg har krysset grenser.  Dips. Draws.  5000-kr-grensen.  “Custom”-sele-grensen.

Det var bare en ting igjen.

Jeg har aldri kjøpt et håndvevd sjal, fordi mønstrene nesten aldri er for travle for meg.  Jeg liker best ganske enkle, organiske mønster.

Så ser jeg at det er auksjonstid hos Philip i Vatanai.

Det siste

Jeg tenker at ringen er sluttet her.  Fra min første nølende anskaffelse av Blueberry Labyrinth, til en kremfarget, jomfruelig Pamir, som nå ligger nyvasket og strøket og brettet og venter på at jeg kan bestikke lillebror med en kjeks i morgen så vi kan gå oss en tur.

Og når jeg ser på sjalet som ligger her, det nitidige, nesten uforståelig komplekse og samtidig repetitive arbeidet som ligger bak, så tenker jeg at det er noe der som gjør at det er verdt pengene.

At kjærligheten som er lagt ned i arbeidet på et vis reflekterer kjærligheten jeg føler når jeg bærer mitt barn.

Så komplisert og tidkrevende og noen ganger kjedelig, men samtidig så vakkert, enkelt, ufarget og naturlig.  Et mønster som trer frem når man tar seg tid til å studere det.

Noe som i starten kan føles uvant og stivt, men som blir mykere og mer omsluttende jo mer man bruker det.

Kanskje det er litt derfor bæresjal er så høyt verdsatt.

Bæredagene våre er nesten over.  Hver tur kan bli den siste.  Den siste gangen et lite kinn lander varmt i søvn på nakken min, den siste gangen små tjukke larvefingre tørker kjærlighet på pinne i håret mitt, eller tar av seg skoene mens de bæres og kaster dem utenfor en bro.  Den siste gangen noen sparker meg i siden og roper “GRAVEMASKIN!!!” rett i øret på meg.  Jeg skal nyte hvert øyeblikk som er igjen.

Og når det er over, skal kjærligheten og Pamiren sendes videre.  Om noen kommer med babyen hit, skal jeg vise hvordan de knyter det.  Og kanskje kan noen andre også få føle hendene, kinnene, fingrene, stemmen i øret.  Og spenningen og forventningen som kommer når man får hentemelding fra posten.

bæresjal galore

 

 

 

 

 

5 Comments

  1. Herlighet. I min hormonelle ammetilstand (noen sier tilstanden har kommet for å bli – også etter nyfødtperioden er over …) fikk dette innlegget frem klumpen i halsen og tårer i øynene. Så fint skrevet! Både om det fantastiske med bæring, og hvor fort tiden går …

  2. Pingback: For the love of Mr. P :: Voksesmerter på en vårkveld ⋆ Barnestyrt spising

  3. Oda

    Heilt nydelig lesing i ett hav av bæretøy!
    Har nettopp fått mitt første barn. Og her er caboo close bæresele/sjal redningen når han har urolige kvelder eller dager. Foreløpig har jeg ikke prøvd ut noe annet og det har nok vært for varmt stoff i cabooen nå på sommeren – selv med mange kalde og regntunge dager.

    Skildringen din på bæring av barn, traff meg mitt i hjerte <3

    1. Klissi Mandarin

      Takk for fine ord 🙂 Jeg setter pris på det! Du vet, bærelykken er ganske lik for oss alle.. det er vel derfor det treffer! Lykke til på veien videre. Gå på bæretreff og få deg et sjal :p

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *