Wrap scrap pouch

Bæredamer er en egen rase

Mum and baby in wrap
Liberty Maya da det ennå var med oss

I kjølvannet av en nylig tråd på et kvinneforum hvor en (selvsagt) anonym person klaget over at “bæredamer” er så ekskluderende og fæle, så har jeg i dag en liten kontrahistorie å dele.

 

Yngstegutten vår ble født i 2014.  Til jul det året fikk jeg et bæresjal av mannen min.  Det var et limited edition ullsjal til vinterbruk, Oscha Liberty Maya.

 

Det var verken det dyreste eller det beste sjalet jeg noen gang har hatt, men det betydde noe ekstra for meg fordi han kjøpte det til meg som en overraskelse.  Liberty Maya ble mye brukt både sommer og vinter, og som de fleste Oscha-sjal ble det like mykt som en pusekatt.

Til døden skiller oss ad

Spol frem ett år.  Jeg står alene uten familien og gråter i begravelsen til det som en gang var kjæresten min, en gang før jeg møtte mannen min og fikk familie.  Dødsfallet hans er noe av det fæleste jeg har opplevd noen gang.  Helt uventet, meningsløst og tragisk.  Han var ung, han skulle hatt så mye igjen av livet sitt.

 

I begravelsen var også en felles venninne av oss som jeg ikke hadde sett noe særlig til siden det ble slutt mellom meg og han som var død.  Hun hadde også fått barn i mellomtiden.  Gutten hennes, en liten Michelin-baby på fire måneder, ville helst bæres, men hun hadde ikke bæretøy.

 

Da jeg dro noen måneder senere for å delta på en offisiell minnestund tok jeg med meg sjalet jeg hadde fått av mannen min og lånte det til henne.

 

Det føltes veldig godt å overrekke det sjalet.  Hun beholdt det som eneste sjal, og sønnen ville bare sove i sjalet.  Det fortsatte han med til han var langt over året.  En gang i blandt sendte hun bilder av dem i sjalet.  Det føltes godt å se dem bruke det, smilende.

 

Hun tok dødsfallet kanskje enda tyngre enn meg, hun var veldig nær han som døde mot slutten.  Jeg tror sjalet ble noe som bandt oss til hverandre og til han som ikke var med oss lengre.  Og til barna våre, som vi kanskje setter ekstra pris på når vi vet hvor skjørt livet faktisk er.

 

Et sjal er, som alle sjaldamer vet, en klem som gis uten armer.  For meg ble det sjalet noe som knyttet den jeg var da til meg, nå i dag: En rød tråd fra da til nå.

 

Stjålet

Enda to år senere.  Jeg sender venninnen min en melding for å høre om jeg kan få tilbake sjalet.

 

Jeg skal nemlig ta bæreveilederkurs.  Flere ganger i uka er det vilt fremmede hjemme hos meg for å låne bæretøy eller lære å bruke selen eller sjalet de selv har.  Jeg føler at det er på tide å få konkret kompetanse rundt veiledningen jeg gir dem.  Men jeg trenger et nyfødtsjal, og jeg tenker liksom at sjalet er for tynt til å være behagelig for hennes store toåring uansett.

 

Hun melder meg tilbake.  For et år siden da hun besøkte hjemlandet sitt så var det innbrudd i bilen.  De tok bare en veske, men i den veska lå sjalet mitt.  “Jeg vet det er spesielt for deg, jeg visste ikke hvordan jeg skulle si det.”

 

Selvsagt ønsker hun å kjøpe et nytt til meg.  Hun er ikke sjaldame, så hun aner ikke hvor vrient det vil bli.  Dessuten *trenger* jeg jo ikke et likt sjal.  Det spesifikke sjalet betydde noe for meg pga. historien rundt.  Det var en gave fra mannen min, og det var en trøst for henne i en tung periode vi opplevde sammen.  Jeg ber henne gi penger til Leger Uten Grenser i stedet.  Antakelig besvimer hun litt når hun ser hva “tøybiten” egentlig kostet.  Jeg er ganske lei meg, og det forteller jeg i en gruppe for bæredamer på Facebook.

 

Så, et par uker senere lander dette i posten min.  En liten veske sydd av en bit Liberty Maya.  Med et kort.  “Håper det kan bidra til å være et minne om det du hadde.” Ingen underskrift, det er sendt anonymt.

 

En gave til hjertet

Tusen takk, anonyme sjaldame i Nordnorge.  Den gaven betydde utrolig mye for meg.  Både det å ha et lite minne om sjalet og det som var, og det å ha en rød tråd tilbake til det som var.

 

Kanskje er det hele litt som sorgen.  Den forsvinner aldri helt, men den tar mindre plass og lar seg bruke på nye måter.

 

Antakelig har jeg aldri truffet deg en gang, bæredame.  Men du har tenkt på meg og gitt av deg selv og din tid bare for å gjøre meg litt gladere.  Sånt gir meg troen på menneskeheten, rett og slett.

 

Så til de som mener at bæredamer er så harde og uhjelpsomme og ikke tenker på andre… Det gjelder antakelig et veldig lite mindretall.  Av en gruppe på 13000 medlemmer vil det alltid være noen som ikke er fullt så hyggelige.  I stedet for å snakke bak ryggen på oss håper jeg heller dere bruker litt av livet til å gjøre bæreverdenen til det dere selv ønsker at den skal være.

 

Bæring er ikke en religion, men bæreverdenen er full av folk som gjerne hjelper deg til en lettere hverdag med et tryggere barn.

 

Er du usikker på deg selv og trenger spesielt forsiktige klapp på ryggen, så si det.  Ikke dytt din egen usikkerhet over på andre og kall dem “kalde og uhjelpsomme” når du spør om råd og de sier at ting kan gjøres på en bedre måte enn det du selv gjør.  Kanskje de har et poeng.  Det handler ikke om deg som person, faktisk.  Gjør bæregruppa inkluderende, raus og omsorgsfull ved selv å være det, til tross for at det krever litt innsats av deg også.

 

Sånn opplever jeg den nemlig allerede, så det burde igrunnen være en smal sak.

 

Eller stikk innom, så hjelper jeg deg.

 

Wrap scrap pouch
“Vet det ikke kan erstatte sjalet..” men det kan gi meg litt tro på det gode i verden, og det er vel viktigere. Tusen takk!

 

About the author: Trylle

Leave a Reply

Your email address will not be published.