Datter kunne enkelt levd på ost hvis hun hadde fått lov. Hun elsker ost, all type ost.. Fra Parmesan til Babybel. Hun får skive med ost iallfall en gang om dagen.
Nå er datter snart tre år, og jeg synes det er på tide at hun lærer seg at man ikke kan få ny skive før man har spist opp den gamle.
Og «spist opp den gamle» betyr dessverre for henne ikke «gnage osten av toppen og legge igjen resten».
Selvsagt vet jeg at iflg. BLW-prinsippene (og iflg. det jeg vet om atferdspsykologi) at det ikke er særlig gunstig å si «du må spise opp A før du får B». Det øker preferansen for mat B, og reduserer preferansen for mat A. Så det sier jeg aldri. Men.
Noen ganger, når jeg har laget en hel osteskive, deler jeg den i to og gir henne halve. Da spiser hun osten først, så skiven, og så spør hun evt. etter mer. Hvis jeg gir henne hele, spiser hun osten og ikke noe av skiven, og er ofte «mett». Andre ganger tar jeg smør på skiva under osten. Smør er også på topp 10-lista over «ting vi elsker» i vårt hus, så om det er smør på skiva går den ned på høykant etter osten.
Og det hender jeg spør en gang til før jeg gir henne skive nr. to med ost: «Er du sikker på at du ikke vil spise litt av skiven også? Det går ikke an å bare spise ost.» Er dette manipulering? Jeg gjør det jo på den måten fordi det øker skive-inntaket.
Noen ganger spør jeg meg selv hvorfor jeg er opptatt av skive-inntaket i det hele tatt. Det er litt fordi jeg tar det dypt personlig at datter ikke vil spise mitt langtidshevede, veldig sunne surdeigsbrød med rug (havrebrød fra Rema med 1.5% salt går selvsagt ned på høykant).
Og litt fordi det er bra for henne med fiber og linfrø så hun ikke skal bli hard i magen. Og litt fordi ost faktisk er veldig salt og ikke er supersunt i store mengder.
Men det er ikke til å stikke under en tripptrapp-stol at det hovedsakelig har med skikk og bruk å gjøre -det er ikke særlig høflig å bare spise pålegget.
Ved middagsbordet er det helt annerledes -vil hun bare ha kotelett og gulrot og ingen pasta så er det helt OK for meg. Det er noe med de skivene.
Er snart tre år for tidlig å lære seg høflighet på denne måten? Vi har også lært henne å si «kan jeg få» i stedet for «vil ha», med stort hell, og jeg ser hun trives med de positive responsene hun får fra omverdenen ved ikke bare å peke / ule når hun faktisk kan snakke.
Men spising er noe annet -det er en fysiologisk greie som går utover folkeskikk-aspektet. Så, slippery slope to doom and gloom, eller forberedelse på det virkelige liv hvor man blir feit av ost og den ikke vokser på trær..?