Å sove med barna er barnestyrt søvn. Hvorfor er det så kontroversielt at barna sovner inntil noen? Hvorfor er vi så opptatt hvordan vi får barna til å sove?
Søvn noe av det mest intime vi gjør. Når vi sover er vi forsvarsløse. Det første vi ønsker å gjøre i et nytt forhold er å sovne tett, tett sammen. Å gli inn i natten i armene på den andre som er ens alt.
Jeg tror det er grunnen til at så mange av oss velger å legge oss ned sammen med barna når de skal sove om kvelden. For hva er vel et nytt liv, om ikke en livslang forelskelse, på godt og vondt?
Som vi så sjelden får tid til å nyte i en travel hverdag, unntatt når lyset er slått av og barna skal sove. De er jo også på sitt aller søteste når de står på dørstokken til drømmeland og bare ønsker å gni hodet inn i halsgropa di liiiiitt til.Til tross for at man inni seg kan brøle «GTFTS!!!» noen ganger.
Så hvorfor er søvn, og særlig barns søvn, et så lettantennelig tema? Ingen innlegg skaper så mye debatt som sove-innlegg. Det må isåfall være amme-innlegg! Og da snakker jeg om den skriftlige typen og ikke dem av ull og papir.
God respons
Bare se på all den koselige responsen på mitt nylige facebookinnlegg hvor jeg spurte om folk legger seg ned med barna når de skal sove:
«Jeg anbefaler alle å amme i søvn, mvh barnelege og ammehjelper!«
« Det er det eneste som ikke tar 10000000 timer om kvelden. Har blitt lei av å ha skyldfølelse fordi jeg «gjør ungen en bjørnetjeneste». Jeg gjør både meg og ungen en bjørnetjeneste ved å tro at hun skal sovne selv i egen seng nå 
«
«Enkleste måten å få ungen til å sove jo. Skjønner ikke problemet«
«Merker jeg kjenner nok mindre på stresset og presset med litt lavere forventinger, enn de som forventer at barna sovner av seg selv, på eget rom, alene..«
«Eldste klarer fint å sovne selv, men ønsker at jeg er der. Noen ganger har jeg andre ting jeg trenger å få gjort, så da blir jeg ikke så lenge. Andre ganger har vi kanskje krangla litt. Da blir jeg lenger enn jeg trenger…»
For the record: Jeg har også lagt meg ned ved siden av mine barn så lenge som de har villet det.
Karin Naphaug, du har ikke vunnet. Mange, mange norske familier sover fremdeles i en haug, som min foreleser Helge Holgersen beskrev det for mange år siden.
Kontroversielt?
Så hvorfor i alle dager er det så kontroversielt at barna sovner inntil noen? Hvorfor er vi så opptatt hvordan vi får barna til å sove?
Til og med til den ganske nøytrale posten min føler folk trang til å understreke at barna deres er TRYGGE.
Jeg tror det skyldes at søvn er så viktig for vårt velvære. Det er et basalbehov -vi dør uten søvn, og blir helt desperate av søvnmangel. Å få høre at en håndterer søvnen «feil» er dermed utrolig provoserende. Det er det samme som å si til noen at a) de er helt idiot som ikke engang håndterer de helt grunnleggende oppgavene i livet og b) de spolerer med vitende og vilje sin egen livskvalitet. Ingen har lyst til å være den personen, vel?
I tillegg er søvn helt sentralt for *barnets* velvære. Hvor godt man føler at man håndterer familiens søvn sier dermed noe om hvordan man må se på seg selv som forelder.
Folk som legger seg ned med ungene føler seg ofte beskyldt for å skjemme bort ungene, gjøre dem avhengige og uselvstendige.
Omvendt er det sånn at de som *ikke* legger seg ned med ungene kan føle seg beskyldt for å være «kalde» eller ikke gi god nok omsorg. Selv om en utsovet mamma helt klart er en god mamma. Og noen folk er ikke klar til å gi slipp på det de kaller «voksentid» om kvelden, selv om de har fått barn.
Sånt blir det kald krig av, helt klart. Særlig siden forskning ikke kan anvendes for å si helt klart at det ene er bedre enn det andre. Det er tross alt femten gazillioner faktorer som avgjør både søvnkvalitet nå og utfall for familien senere i livet.
Vi burde bare slutte fred. Folk må få ordne søvnen på den måten som passer dem best. Selv om det betyr at barnet sover i egen seng etter et år når krybbedødsfaren er mindre. Selv om det betyr at familien sover i en haug i ti år i strekk.
Gammel søvnvane er vond å vende
Men ville det ikke være bedre for alles søvnkvalitet om alle sov i egen seng, hører jeg at du spør.
Jo, for mange. En av de mange er meg. Jeg sover aller best når jeg er helt alene, ikke bare i senga, helst i hele huset. Unødvendig å si at jeg derfor sover dårlig de fleste netter.
Men vi har også med oss en lang arv som rase av å sove i en haug.
Natta var farlig for våre forfedre. Det var ikke smart å legge barna fra seg i andre enden av hulen mens man selv satt rundt bålet for å lage ferdig den siste flint-øksen.
Den selvutnevnte søvnspesialisten James McKenna har introdusert konseptet breastsleeping: «There is no such thing as infant sleep, there is no such thing as breastfeeding, there is only breastsleeping.» Han mener at sunn søvn og sunn amming er så nært knyttet til hverandre at de ikke kan skilles. Den voksnes kropp fortsetter å være sentral for barnets regulering lenge etter at det er født.
Oppsiktsvekkende nok kan dette også gjelde eldre barn. Antropolog Carol Worthman har studert søvn mange steder i verden og blandt annet kommet frem til at tenåringer som sover alene har dårligere søvnkvalitet, større tendens til å forskyve døgnet og våkne mye om natta sammenliknet med tenåringer som samsover. Hun hevder at der samsoving er vanlig er det slik at det å sove sammen modererer aktivering og stabiliserer søvn, og at dette er særlig viktig for tenåringer som er i en utviklingsfase.
Sammen er vi varme
I sin fine artikkel for Aftenposten innsikt skriver Christian Lysvåg så vakkert at «barn som læres opp til at bevissthetens overganger er ting du må møte helt alene, tidvis kan føle seg nettopp som glør raket ut fra ilden, for et soverom uten søvn kan være det ensomste sted.» Han er filosof og forfatter, så jeg greier neppe å si det bedre selv.
Kanskje er det slik for voksne også? Jeg har stadig mennesker inne på mitt kontor som forteller at de sover bedre sammen med andre.
Vi har iallfall en lang historie som rase hvor vi stort sett har sovet i en haug. Hvor skillene mellom søvn og våkenhet, mitt og ditt rom, min og din person, var mer utglidende enn de er nå. Individualismen er en ganske nylig og vestlig oppfinnelse. Jeg tror ikke kroppene våre henger helt med, og iallfall ikke kroppene til barna våre.
Selvsagt skal vi passe inn i de vestlige livene våre som innebærer å stå opp og gå på jobb til en viss tid hver dag.
Jeg passer mitt vestlige individuelle liv hele dagen faktisk. Ungene er i barnehagen og jaggu driver de ikke med aktiviteter på ettermiddagen og. Vi har et helt hus å holde, vi har bil, jeg har hobbyprosjekt som tar tid.
Men ingen skal ta fra meg de minuttene om kvelden hvor yngstemann ligger og varmer de myke små føttene sine på magen min. De minuttene er bare våre, og vi er oss, ikke bare meg og ham. Han hvisker om hvilken lekebil han skal leke med i morgen og gnir toppen av hodet inn i halsgropa mi til han endelig sovner. Enn så lenge er dette barnestyrt søvn. En dag kaster han meg ut, og da skal jeg gå. Men ikke før.
Norske familier sover i en haug. La oss få lov til å fortsette med det hvis vi vil.