Mother and baby looking out to sea

Voksesmerter på en sommerkveld

Mother and baby looking out to sea
Verden gjennom dine øyne.  Den endrer seg altfor fort.

I dag morges var du med meg på jobb, lillemann.  Pappa måtte en tur på sykehuset, så vi tok oss en bæretur i nærområdet, opp til utkikksplassen i nærheten.

Mens vi gikk opp den bratte bakken pekte du på alle bilene som stod parkert, alle blomstene, de mest spennende husene, og på en tibetansk spaniel som gikk forbi (da sa du “biao”).

Da vi kom opp til toppen ble du helt overveldet av utsikten.  Du ropte, pekte i alle retninger samtidig og hoppet nesten ut fra sjalet.

Det lå en oljerigg uti fjorden.  Noen tauet den mot land, nesten umerkelig sakte.  Du så lenge på den.

Tilbake på kontoret, da du skulle dra hjem sammen med Pappa, som var ferdig med sitt, så sjefen min på deg og sa, “Jeg skjønner godt at du vil dra hjem tidlig om dagene når du har en sånn å komme hjem til.”

Og slik føler jeg det.  Jeg er glad i jobben min, og skulle gjerne sittet der utover ettermiddagen slik som de andre og vært superproduktiv og dedikert.

Men jobben venter på sett og vis.  Kanskje glipper noen store muligheter, noen søknads-deadlines, men andre muligheter vil komme.

Du venter ikke.  Du har aldri i dine 15 måneder med liv ventet.  Hvert sekund som går vokser du, blir større, mindre baby, mer deg.

Da vi var på stranda i ettermiddag så satt du på benken og spiste en kvart is.  Etter det var det på tide å rulle av benken (og rulle isen i sanden) og så stabbe så fort du kunne ned til vannet mens du vekselvis fortærte resten av isen og sjekket om grusen uti vannet smakte annerledes enn sanden på stranda.

Når vi går på lekeplassen går beina dine som trommestikker bort til rutsjebanen hvor du blir stående og beundre de store jentene som kan løpe opp hele når de har sparket av seg skoene i den halvvegs lunkne lufta vi kaller sommer.  Når de har løpt ferdig prøver du å gjøre det samme.

Voksesmerter

Jeg sniker meg ut i butikken mens Pappa legger deg oppe i dobbeltsenga.  Han synger, du pludrer.  Jeg tar meg selv i å strekke armen ut for å klappe den lille haugen med bæresjal som alltid ligger klar ved utgangsdøra i det jeg går forbi.

Når jeg kommer ut i sommerregnet, føles jeg så lett.  Jeg bærer deg ikke nå.  Og en dag vil du ikke ha lyst til å bæres i det hele tatt lenger.

Jeg kommer mer og mer til å se ryggen din mens du løper avgårde og vil leke mer, mer, mer, spise flere steiner og plukke flere blomster i stedet for å bli med hjem for å spise kvelds.

Det er deilig å være lett, jeg kan småjogge ned bakken til butikken og opp igjen. Jeg kan tenke mine tanker uten noen som roper “se, se, se!!!” i øret mitt hvert 15. sekund.  Jeg kan kjenne regnet trille ned i nakken uten å måtte beskytte en baby med paraply eller jakke.

Men jeg er ikke helt klar for denne friheten, du har vokst så altfor fort.

Kanskje det er en konsekvens av å få barn sent i livet, når du allerede er smertelig klar over at det absolutt ikke varer for evig.  Man hører tiden gå, som en usynlig person hvis skritt alltid er et ekko av dine egne.

Sitt på ryggen min en stund til.  Jeg er ennå sterk nok til å bære deg fysisk.

Senere i livet ditt vil jeg måtte bære deg på andre mindre synlige og mer kompliserte måter.

Men, kjære deg og kjære Gud, la det være så lenge til som mulig.

About the author: Klissi Mandarin

Leave a Reply

Your email address will not be published.