I dag nøt jeg en av mine få gjenværende permisjonsdager ved å gå tur i det fine været.
Men denne posten handler ikke om fint vær. Den handler selvsagt om bæsj!
Mr. BLW har alltid vært en megafrekvent bæsjer. I begynnelsen tenkte jeg det var normalt med 10-12 bæsjer per dag og litt bæsj i hver bleie, men etterhvert, når det ikke gav seg, luktet jeg ugler i mosen.
 |
|
Den «fine» tingen med helt vanntynn bæsj er
at man finner sånne ting som små koksbiter fra ovnen
som lillegutt på mystisk vis har greid å få i seg..
Sånn helt uten å lete! På tide å støvsuge i stua, kanskje…
|
For å gjøre en lang historie kort så har vi eliminert melk fra begge våre dietter siden jul (ja, jeg vet.. Januar uten smør, ost og internett.. det var tøft for mamma!!). Da gikk vi plutselig ned til 1-2 bæsjer per dag i snitt faktisk! Halleluja! Som forsker har jeg selvsagt ført nøye statistikk med whiteboard-tusj på speilet på badet.
Da vi reintroduserte, gikk vi ila. et par dager tilbake til 10 bæsj per dag, men siden han selv fikk melkeproduktene (tidligere var det jo bare i morsmelka fra meg) ble det ennå værre.
Han gråt da han bæsjet, når han spiste (for da måtte han jo bæsje) og når han skulle legge seg, og måtte opp midt på natta for å gråtebæsje på do.
Bæsjen var i hver bleie hos noen som aldri ellers gjør på seg, og bestod av grønt vann på slutten. Stakkars.
Så vi troppet opp hos fastlegen min for å diskutere hva vi gjør videre. Hun mente det var grunn til å kutte all melk i 6-8 uker til, for så å introdusere forsiktig igjen.
Jeg nevnte at jeg synes det er litt stress å måtte til spesialisthelsetjenesten for å få skrevet brev til NAV. Da ble legen min faktisk litt sint. Hun er en utrolig snill dame som jeg aldri før har sett irritert engang, til tross for at vi er der OFTE og jeg sikkert spør om mye dumt.
«Jeg er faktisk glad for at de tar seg av den endelige avgjørelsen,» sa hun. «Vet du at en av fire norske foreldre tror at barna deres ikke tåler melk?»
Hun fortalte om foreldre som kommer med «tester» de har fått utført privat, som ikke er vitenskapelig validerte. Allikevel vender de det døve øret til når legen ikke vil akseptere dette som «bevis» på «allergi» eller intoleranse.
Og hvis legen prøver å si at det kanskje ikke er snakk om en reell intoleranse, så ender hun opp som svarteper. Hun står i liga med farmasøyt-industrien, CIA og de andre som prøver å ta livet av oss stakkars vanlige folk. Hun blir utskjelt. Ikke rart legen kan bli litt matt i blandt.
Jeg tror hun ser voksne som sykeliggjør barna sine fordi det er «trendy» med litt ortoreksi, å være opptatt av sunnhet, å spise riktig, økologisk, eliminere «dårlige» matvarer som hvete, kumelk og whatever fra dietten.
Og hver av disse barna i utredningskøen forsinker utredningen for ett av cøliaki-barna.
Problemet med intoleranse-symptom er at de ofte er ganske vage, og derfor sårbare for nocebo-effekt ved diettbytte. Det er fullt mulig å tro at man er intolerant mot en matvare og få reelle symptom når man spiser den, selv om man ikke er det. Særlig magen er følsom sånn. Mange ser ut til ikke å vite om dette -de tror at all oppblåsthet og diare er «ekte» tegn på intoleranse. Men det er mer komplisert enn som så.
Jeg tror at grunnen til at jeg ble så fort tatt på alvor med melkeallergien til Mr. BLW er at min egen kjærlighet for melkeprodukter er tydelig.. Jeg ble helt skjelven i underleppa hos legen da jeg skjønte at jeg i verste fall kan se frem til flere år uten ost og smør mens jeg ammer. Og hvis barnet ikke tåler noe kumelkeprodukter vil man jo amme lengst mulig for å unngå å gi merkelige melkeerstatningsprodukter som er både dyre og urk-smakende.
Jeg kommer ikke inn og legger ut om at kumelk er gift og unaturlig for mennesker (sånn som vaksiner.. og internett.. og trykkimpregnert materiale i husbygging.. og biler.. og kreftbehandling..).
Selvsagt ønsker vi alle det beste for barna våre. Men noen ganger er det beste bare å gi dem et helt vanlig kosthold, uten å eliminere svære matgrupper.
Har man en reell allergi skal man selvsagt følge dette opp med en diett. Men vage kroppslige symptom som eksem, trøtthet, urolighet og tilogmed vondter -det har de fleste barn og voksne i perioder. Da nytter det ikke å komme med en håranalyse og kutte ut kumelka / gluten / FODMAPS / whatever fad i dietten og si at det var det som var problemet om symptomene endres.
For meg er det viktig med BLW fordi det gir barn et avslappet forhold til maten sin. Det å snakke hele tiden (tilogmed utenfor barnas ørevidde) om at noen mat-typer er «skadelige» tror jeg ikke virker i den retningen. Selvsagt kan man ikke spise snop og sjokolade ubegrenset, men det er da ikke gift heller. Jeg ønsker ingenting mer for Mr. BLW enn at han vokser av seg alleregien sin før han trenger å sitte i barnebursdag og si «nei, jeg kan ikke spise kaken, jeg».