Ta bort barselhotellet? Vi sees 8. mars, folkens!

Finnes det egentlig kulturer som overlater et nyfødt barn og dets foreldre til seg selv, spør debattredaktør Sandelson i Stavanger Aftenblad.

Det er koselig å komme hjem. Men la oss få litt tid til å lande først ,før senga blir full av søte men sparkende småsøsken.

Svaret på det er jo ja.  Tragisk nok er dette et retorisk spørsmål.

VI finnes.

Siste nytt fra SUS er at de skal fjerne barselhotellet.  Jupp.  SUS sparer seg til fant for å bygge nytt på Ullandhaug. Det skal stå klart i 2023.  Barselhotell har de ikke greid å finne plass til.

Målet er at vi skal hjem, med nettingtruser, blodige kjempebind, Pamela-pupper som truer med å eksplodere, sting i mellomkjøttet og baderinger til å sitte på.

Der hjemme skal vi ta vare på et barn som enda bæsjer mekonium og sover (er det gulsott eller er den lille trøtt? Eller dehydrert? Det er ikke lett å si!) eller skriker (har melka kommet inn? Er det vondt i nakken etter fødselen? Er hen skrubbsulten pga. for lite melk? Det er ikke lett å si!).

Det skal vi gjøre stort sett alene. Hjulpet av en mann som heller ikke har gjort dette før, selv om han er snill og grei sånn alligavel.

Ja og så skal jordmor komme på besøk innen 48 timer.  Komme innom, liksom.  Takk ska du f*enmeg ha.  Og uansett vet vi at det på langt nær finnes nok stillinger i kommunene til å få til dette. Ikke finnes det nok jordmødre til å dekke eventuelle nye stillinger heller.

Altså WTF?!

Helt siden jeg begynte å produsere barn for syv år siden har jeg vært generelt sjokkert over tilstanden i kvinnehelsedepartementet.  Hadde menn født ville vi hatt en liggetid på minst ti dager og ikke minst smertefrie fødsler, det er jeg overbevist om. Man kunne blitt feminist av ganske mye mindre.

For all del, det er jo fint med fødekropp og naturlig fødsel og badekar.  Og kjekt å komme hjem til eget hus etterhvert.  Å føde er ikke en sykdom.  Men det ER en ekstrem hendelse! Man snakker om å pushe en melon gjennom et hull på størrelse med en drue, for dem som trenger litt visuell hjelp her.

Og hormonene! Er det barseltårer? Er det begynnelsen på en depresjon? Hvem vet? Iallfall ikke den førstegangsfødende.

Selvsagt skal folk få lov å dra hjem når de vil. Men når det er «mange som ønsker å dra tidlig» så stiller jeg spørsmål ved motivasjonen: Er det fordi de faktisk ønsker å være hjemme eller fordi det er ting som kunne vært forbedret på sykehuset for å gjøre det verdt å være der for å få den ekstra oppfølgingen man får?

Jeg spår at tre ting kommer til å skje om man innfører enda kortere liggetid:

1. Ammeraten går i dass.  INGEN har fått melk ennå etter 8 timer.  Mange kommer til å falle fra når de ikke kan få hjelp til å legge barnet til riktig de 48 første gangene.  Helsestasjonene og barselfolka er notorisk dårlige på amming. Sender man EN jordmor så er man prisgitt henne.  På sykehuset har man iallfall større sjans for å treffe den ene personen som kan noe om amming, da man møter flere skift.

2. Flere infeksjoner og komplikasjoner etter fødsel som ikke blir oppdaget. Etter fødselen fikk jeg målt temperaturen min ørtiførti ganger.  Jeg fikk kateter når de oppdaget at det hadde gått evigheter siden jeg hadde tisset.  De kom med isbind og sjekket at alt så greit ut nedentil hver dag.  Skulle jeg vært hjemme tror jeg ikke jeg hadde greid å gjøre det samme for meg selv.

3. Mer barseldepresjon.  De første døgnene er utrolig tøffe.  Å gjøre dem enda tøffere betyr en verre start på barseltiden.  Og en vanskelig start på barseltiden predikerer mer depresjon, med alle de langtidseffektene det medfører for både mor, barn og pårørende.

Ja, og så en ekstrem økt belastning på relevante polikliniske tjenester på SUS, da.

Og far får komme mindre på banen fra starten. For han kan ikke være der 24/7 uten en seng å sove i.  For meg personlig, og jeg tror for mange, var barselhotellet avgjørende for å gi også far og barn ro til å treffe hverandre fra starten, uten mas fra eldre søsken eller praktiske ting som må ordnes. Det gir ikke mening å gi mer pappaperm og så ta fra far den gode starten.

Jeg skjønner at de som er syke skal få ligge lenger.

Men vi snakker om de som er FRISKE fødende.  Men allikevel fødekvinner. Med fødekropper. Og et indre hvor monopolbrikkene har blitt kastet opp i lufta og skal få lande igjen, samtidig som man håndterer en liten skapning som bare lager en lyd som man ikke nødvendigvis ennå forstår.

Jeg var en såkalt frisk fødende.  Men jeg kunne nesten ikke reise meg fra senga de fem første dagene etter at vi kom hjem fra sykehuset pga. smerter. Og blod. Det var blod overalt. Fra flere steder på kroppen. Jeg tror barselhotellet reddet meg fra komplett kollaps.  Det gav oss en vakker start på en ellers tøff barseltid.  Vi levde lenge på de tre døgnene med omsorg.  Det er som en vaksine, det er verdt det selv om det koster samfunnet litt.

Jeg skjønner at vi må spare penger, men dette sier jeg bare NEI til så høyt at jeg håper det høres over hele byen.

Statssekretær Anne Grethe Erlandsen (H) mener at «debatten om hjemreise etter fødsel bidrar til å skremme kvinner unødig«.

Hun kan ta seg en bolle.  Og ikke en av de gode med fyll fra Våland.

«Det er ikke vanskelig å tenke seg hvis man er urolig og engstelig og ikke føler trygghet for å reise hjem,» sier hun, og understreker at ingen skal sendes hjem om de ikke vil. Men det er utrolig vanskelig for mange å reise seg fra bøylesenga og kreve sin rett, hvis standarden er hjemreise innen 8 timer, og dette blir forespeilet som det forventede og normale.

Det er på tide å bruke utestemmen, kvinns.

Sees i 8. mars-toget, dere.