 |
| Fliiiink jente! Eller? |
Og da kommer andre (særlig besteforeldre…) og smiler, dikker litt på kinnet hennes og sier «du er jo en flink jente som spiser så masse mat!».
Mange foreldre er veldig opptatt av at barnet må spise NOK. Det er forståelig. Men ved BLW må man la barnet bestemme selv.
Jeg sier *aldri* til vår datter at hun er flink til å spise. Og iallfall ikke at hun er flink til å spise opp.
Appetittregulering
Å spise er ikke noe man er flink til i min bok. Det er noe man gjør fordi det er lystbetont og fordi man trenger næring for å vokse og å holde seg sunn og frisk.
Appetittregulering må barnet få styre helt selv. Barn er ekstremt vare for sosial belønning. Hvis vi skryter og sier at det å spise mye er topp og at å spise alt på tallerkenen er så bra, så tror jeg de vil plukke det opp og ta det med i regnestykket når de spiser, selv om vi ikke tvinger dem til å spise smitt og smule.
Det er litt som å puste. Voksne har dårlige og gode pusteteknikker, akkurat som voksne har en tendens til å overspise, sluke maten eller spise langsomt og tygge godt. Men et veltilpasset barn? Det puster bare. Det er ikke flinkt til å puste.
I stedet for «flink»
Så vi skryter ikke av spisingen til datteren vår med bordet. Vi kjefter ikke heller. Vi sier at det er hyggelig å spise sammen med henne når hun er blid, at hun er flink til å bruke gaffelen sånn at maten treffer midt i munnen, at mamma blir glad når hun sier takk for maten. Vi sier at det er vanskelig for oss å spise når hun roper, at vi ikke hører hva hun sier når hun snakker med munnen full. Vi sier takk for at hun hjalp til å dekke bordet, for da kommer maten raskere når vi er sultne.
Hun er flink til å hjelpe til og å ta hensyn, men ikke til selve spisingen!
Mange foreldre velger faktisk BLW fordi de selv husker at de ble tvunget, lokket eller lurt til å spise opp hele tallerkenen sin med mat da de var små. Kanskje fikk de ikke dessert hvis de ikke spiste fisken, og kanskje måtte de sitte med bordet til alt var spist. Min egen mann husker at han kastet opp fordi han måtte spise en porsjon fisk han absolutt ikke hadde lyst på.
Og som voksne finner ofte disse foreldrene at de har dårlig appetittregulering. De spiser opp maten selv om de egentlig er mette (jeg kaller mannen min «støvsugeren»).
Kun en ting bør avgjøre hvor mye man spiser: Er man mett eller er man ikke? Vi kan oppmuntre barna til å kjenne etter: Er det fullt i magen din nå? Da er det greit å stoppe!
Jeg håper at ved å ikke fortelle vår datter at hun er flink til å spise, så hjelper vi henne på veien.