Så at NRK nylig publiserte en sak om fødselsdepresjon og amming, noe som selvsagt (lik hver gang noen sier noe som helst om amming) har ført til en liten storm i kommentarfeltet. Så i stedet for å helle min malurt i begeret der, så kommer det her.
Min historie
Først av alt må jeg jo fortelle om meg selv og min ammehistorie. Vi har bare ett barn, født til termin. Det var riktignok en latterlig lang fødsel, og jeg var ganske syk i over en mnd. etterpå (les hestekurer med antibiotika og melk som sikkert smakte deretter.. eurrgh), men egentlig ikke noe veldig dramatisk.
Ammingen gikk rett og slett flott. Jeg fikk en sprekk i brystvorta på sykehuset pga. en overivrig pleier («Hun har ikke skikkelig tak ser jeg», sier hun og drar ungen bakover.. opps, hun hadde visst ganske godt tak ja..) og hadde enorm overproduksjon med dertilfølgende spreng, vill lekkasje under amming fra pupp 2 til ungen ble ni mnd, hylende barn pga. styrtspising fra aggressiv utdrivningsrefleks og selvsagt de obligatoriske brystbetennelsene med dertilhørende enda flere antibiotikakurer. Og så melkeblemmer. Spennende med en liten stein som hopper ut fra melkegangen med etterfølgende fontene.. men lettelsen. Åh, lettelsen når sprengen gir seg.. aaah.
Jeg hadde vel alltid sett for meg at jeg skulle amme, og hadde informert meg godt. Jeg har mange venninner hvorav de fleste har ammet, og noen få ikke. Har tenkt litt over hvorfor noen får det til mens andre strever veldig. Noen prøver hardt og får det ikke til. Noen ganger går det sånn, og amme-oppfølgingen i Norge for dem som sterkt ønsker å amme kunne på alle måter vært bedre. Da ville nok flere av disse greid å amme. Men her kommer det kontroversielle: Faktorene jeg tenker kan ha betydning for at folk faktisk velger bort ammingen:
Alder og utdanning.
Dette viser forskning: Yngre mødre med lavere utdanning ammer kortere, uten at man vet hvorfor. Venninne, 19, hadde barselbesøk *hver dag*, gjerne flere ganger om dagen, de første ukene. Det var vanskelig for henne å sette grenser ift. dette, og hun ønsket det kanskje ikke heller -hun var opptatt av å vise frem babyen i finstasen hver dag i et ryddig hus for å demonstrere at hun mestret morsrollen, og det er jo ganske resurskrevende. Etter tre uker var hun på byen med venninnene. Det kombineres dårlig med amming, som hun ikke fikk til.
Jeg tror det er vanskelig for noen unge mødre å være så knyttet til en avhengig baby som ved ammeoppstart som man faktisk blir. Alt annet må stå på vent, selv ivrige venninner, husvask og byturer. Når man er 30 er det greitt, når man er 19 føles det kanskje mer katastrofalt enn ikke å amme (som gjerne føles katastrofalt når man er 30).
Lav utdanning gjør også at det er mer sannsynlig at man ikke har øvelse i kildekritikk. Mammaforum er, beklager, ingen god kilde til informasjon om noe som helst unntatt sjokoladekakeoppskrifter! Det blir da vanskelig å informere seg selv om hva amming innebærer på en konstruktiv måte. Man er kanskje også da mindre opptatt av å lese vitenskapelig informasjon om amming for å veie for og imot selv basert på dette heller enn på synsing, fordi man ikke er så bevisst på forskjellen mellom fakta og synsing.
Having that said, så har 19-åringen mye finere kaker og renere hus enn jeg noensinne kommer til å ha, så kanskje prioriteringene rett og slett er annerledes?
Which brings us to poeng 2:
Forberedelse
Jeg hadde på forhånd funnet meg en jordmor jeg visste hadde spesialkompetanse på amming, flere av mine jevnaldrede venninner har vært på ammekurs før de fikk barn. Tror dette var kjempeviktig. Jeg øvde på Cotterman’s grep på stoffpuppen hos jordmor, og hun understreket sikkert 50 ganger at det kunne bli store utfordringer på veien.
I tillegg hadde jeg hatt mange ammende venninner. Jeg hadde sett blod (bokstavelig talt), svette og tårer og visste at det ikke alltid er enkelt. Jeg hadde sett kusinen min i desperasjon strikke små ullskjerf som hun tullet rundt brystet inni BH-en for å unngå at de ble kalde, så hun ikke skulle få brystbetennelse 50.
Jeg får inntrykk av at mange barnefrie ikke interesserer seg for sånt før de får barn selv. De drar seg vekk fra venner som får barn eller møter dem helst uten barna på sine egne premisser. Det, sammen med oppløsningen av storfamilien gjør at mange aldri faktisk har sett et betent bryst før de får det selv. Amming er ikke noe instinktivt som man kan, det er noe man må lære, og da er det fint å ha sett det annet enn på film synes jeg.
Mitt ammeforbilde er venninnen min med veldig premature tvillinger som fullammet dem begge til de var ni mnd. Det var betennelser, ukevis med pumping til barn som var for små til å ta puppen, samt hud som falt av i store flak etc. etc. Hun tar seg ennå, mange år senere, til brystene med fantomsmerter hver gang noen snakker om melkespreng. Jeg tenkte at når hun kunne greie det med to premature, så måtte jammen ikke jeg klage med en sprukket brystvorte og en baby som tross alt hadde munn som var så stor at puppen faktisk gikk inni. Og det gikk seg jammenmeg til hos meg også.
Og sist men ikke minst:
Stress
Stress hever kortisolnivået. Kortisol forhindrer utdrivningsrefleksen. Når man ikke får tømt brystet, stimuleres ikke melkeproduksjonen. Ergo, man produserer mindre melk.
Jeg har sett folk som var opptatt av å komme seg i form, ut, rydde i huset, lage god mat og alt det andre som føles så fryktelig frustrerende særlig når man er hormonell og blør på puppen. De har ofte ammet kortere og hatt mer stress med det. Stressing rundt spedbarnstiden hemmer amming både fysiologisk som jeg beskriver her, men også indirekte: Hvis man stresser mye med hvordan man skal gjøre ting rett, stresser man også mer når man ikke får til ammingen, så det blir en dobbel negativ effekt.
Jeg fant at den beste beskyttelsen for stress var å tenke på de første månedene som et fjerde trimester. Når ungen er i magen, blir den båret døgnet rundt, er trygg og varm og har mat intravenøst. Når den kommer ut er det ofte det samme barnet responderer positivt på. Så man bør kanskje ikke forvente at man skal kunne legge babyen ned, man må holde den tett og varmt, og gi mat nesten kontinuerlig.
De andre tingene (babycall, bading, egen dusjing, presentabelt utseende, frisk luft..) er ikke så veldig viktige i den tiden, og jeg tenker at det går greitt med skittent og rotete hus for babyen, selv om det føles grusomt for oss voksne. For å kunne tilby en ytre livmor trenger man som mamma ro, hvile og nok mat.
Det var akkurat det jeg hadde energi til siden jeg var syk, så det funket jo bra for meg.