De siste månedene har jeg begynt å legge mer vekt på at datter (nå 2.8 år) skal få forsyne seg selv ved bordet.
Av og til legger jeg litt av alle tingene på tallerkenen hennes i begynnelsen av måltidet, men etter det prøver jeg konsekvent å la henne forsyne seg selv hvis hun vil ha mer.
 |
| En særlig populær rett her i huset: Offisielt kalt «pasta med ting» pappa fant i kjøleskapet. Si fra hvis dere ønsker oppskrift 😉 |
Særlig festlig nå på året når man har store familiemiddager med femten tilbehør som skal sendes rundt, hehe 🙂
Dette med egen-servering har vært et interessant atferdseksperiment. Det viser seg at hun tar små porsjoner -en spiseskje av hver ting hver gang sånn i gjennomsnitt.
Hvis det er noe *veldig* godt, f.eks. rotmos, dobler hun kanskje mengden. Til og med av ting som saus tar hun forsiktig for seg. Det er fascinerende.
Vanligvis spiser hun opp det hun tar selv, mens noe av det jeg legger opp i begynnelsen kanskje blir liggende. Kokt potet uten noe er f.eks. svært kjedelig.. det skjønner jeg jo, men regelen er i utgangspunktet at litt av alt skal ligge på tallerkenen. Vi passer selvsagt på at hun ikke brenner seg på varme sauser etc.
Jeg ser dette som barnestyrt mating trinn 2 -at hun skal lære å ta til seg det hun tror hun greier å spise opp, og kjenne etter om hun er sulten før hun gjør det. Det ser ut til at appetitt-reguleringen hennes er god så langt. Vi «tester» dette med å ha uanmeldt dessert enkelte dager.
Vi annonserer aldri før middag at det finnes dessert, men kommer frem med den etter middagen. Selv om det er f.eks. sjokoladekake hender det ofte at datter legger igjen en stor kakebit med trist ansikt og sier at hun er mett (barnetortur.. eller kanskje pappas måte å sikre seg en ekstra porsjon..?). Dette synes jeg er et godt tegn -at hun tar hensyn til sin egen metthet selv om det som serveres er ekstra nam.
Ellers har hun begynt å reliabelt spise rå grønnsaker og skallet på frukt på -halleluja! All ære til barnehagen, der frukt og grønt har vært samlingstema i to måneder nå. De skreller heller ikke frukten før den serveres sånn som i den forrige barnehagen hun gikk i, noe som er hjelpsomt.
Dette viser vel bare at eksponering er nøkkelen -når hun får sett noe og smakt på det mange ganger så blir det kjent og godt. Hun er beundringsverdig flink å smake på ting!
Selvsagt er hun kanskje et u-kresent individ av natur, men det ser ut til at vi har unsluppet den verste neofobi-vil ikke ha noenting-fasen. På grunn av at vi har gjort BLW? Vanskelig å vite, men det er jo lov å klappe seg selv på skulderen og si at det kan tenkes..?