Ja, da var det gjort. Jeg har solgt mitt siste langsjal. En håndvevd Pamir som jeg kjøpte på auksjon for ett år siden. DET sjalet.
Mannen min var helt i sjokk. «Skulle ikke du spare det til barnebarna?» Men jeg har ikke hørt på ham. Pappa i huset er en elskling, men han er også grunnen til at jeg har en brudekjole til den nette sum av 30k liggende i en eske på loftet. Der den ikke får verken kjærlighet eller oppmerksomhet. Mr. P fortjener bedre enn det.
Men hovedgrunnen til at jeg selger er en annen tror jeg.
Yngstemann fyller tre år om en måned.
Jeg selger meg ut av småbarnsfasen.
Og jeg selger meg ut av drømmen om et tredje barn.
Jeg vet ikke hva som er verst.
Goodbye to you
Jeg hører det i bakhodet, hvordan pergamentet til det kaotiske livet jeg har hatt de siste syv årene begynner å forvitre. Noen ganger nesten umerkelig, i de mørke hjørnene jeg knapt legger merke til at der der. Andre ganger holder jeg dette livet opp i hendene foran meg, og det smelter vekk som varm halva mellom fingrene på meg. Midt på en tirsdagskveld.
«Han har ikke sovet i barnehagen i dag,» sier de. «Kan jeg få en varm flaske med melk..?» sier han når vi kommer hjem.
Han kan alle Lillesøster-bøkene utenat og lar seg avspise med 80ml havremelk og en armkrok, hvor for kanskje to-tre måneder siden ville ingenting, INGENTING utenom puppen vært godt nok akkurat da.
«Jeg vil kose med pappa,» sier han når han er ferdig med kveldsmelken sin.
Og det er derfor dette sjalsalget river.
Fordi det er dette jeg sender fra meg.
Lukten av sovende melkebabyhår, med smådyr-puls og pust så langsom at man må holde sin egen for å høre den. De myke føttene som nesten ikke har gått noen steg ennå, som pleide å passe inni håndflaten min, men som ikke gjør det lenger.
Han som ikke kunne åpne hånden for å få fatt i resten av potetbåten som var inni der -han kan spise med pinner nå.
Han kan ikke bare si «traktor», han kan navnet på flere store kjøretøy enn jeg kan selv.
Dag for dag forsvinner babyen min.
Om en uke skal jeg dra bort fra ham i åtte dager. Det er egentlig uproblematisk nå.
Til høsten begynner han på storbarns-avdeling i barnehagen. Om ett år er han stor for alvor -fire år. Da vipper de fra småbarn og storbarn. Når baby-heten plutselig en dag har forsvunnet, og de himler med øynene til deg og sier «seriøst, mamma!».
Og det kommer ingen etter ham.
Hva jeg sa vs. det som skjedde
Jeg innrømmer det. Jeg likte ikke babyer før jeg fikk dem selv. Jeg foretrakk litt større barn som kunne snakke og forstå de vittighetene jeg liker å tro at jeg kommer med.
Jeg var helt uforberedt på hvor hardt knappen ble skrudd på da jeg produserte mine egne. Mamma-lobotomien er total. Når jeg hører en unge gråte på TV så starter utdrivningsrefleksen. Eggstokkene mine vil ha ca. 63 unger til, helst. Jeg er ikke så begeistret for andre sine unger, men en pen baby.. Det er antakelig helt hysterisk å se på meg. Jeg får honning i blikket og fløyel i stemmen.
Men selv om jeg har en dyp, visceral reaksjon på babylukt så er det mange ting jeg egner meg til vel så godt som å være mamma. Og nå er det på tide å gjøre de tingene litt oftere, med litt mer fokus.
Allikevel: Alle tingene triste når jeg sier farvel til dem. Selge vogna fordi ingen sover i den lenger, og han faktisk er tre år og kan gå selv. Selge tøybleiene fordi han har tisset i do i over et år nå. Pakke klærne over i en større kommode, ikke fordi han har fått mer klær, men fordi klærne har blitt større. Finne frem vårdressen fra når storesøs var fire år, den hun fikk velge selv som har monster på seg.
Men ingen av de tingene likte jeg egentlig. Jeg syns vogna er noe herk. Tøybleier tar en halvtime i uka med bretting som jeg heller ville brukt på å spille Starcraft. Ungene mine går aldri i matching outfits, og de som faktisk *liker* å kle på en hylende, bitende, sparkende toddler har fått en litt for stor dose med et eller annet ifm. mamma-lobotomien.
Men bæringen.. åh, jeg har elsket bæringen.
Det var det eg rakk
Bæreopplevelsen er essensen av det jeg faktisk elsker ved å være mor. Å være stille, tett sammen. Ennå når jeg lokker lillebror opp på ryggen med en gammel julekake (tidligere i dag, fant en boks da jeg Konmariet kjøkkenet) så kan vi ha sånne øyeblikk.
Han lener seg inntil ryggen min og jeg kjenner hva han tenker, uten å måtte se ham. «Ååååh, der kjørte det en lastebil forbi!». Eller «oi, fem måker som spiser et pølsebrød oppå taket der!».
Noen ganger skravler han og forteller. Men ofte, særlig hvis han har vært gira hele dagen og er trøtt, så roer han seg og sitter litt i sine egne tanker han også.
Helt til han ser noe helt fantastisk morsomt, og den lille kroppen spenner seg i bue mens han vrir seg rundt og roper «Mamma!!! Se deeeeer!!!». Men jeg vet at han vil rope det før han roper det. Kroppen hans overfører signaler direkte til min, tror jeg.
Da kjenner jeg at vi er en del av noe større enn oss selv. Kanskje av en familie? Kanskje det er noe i ham som minner meg om meg selv på en helt spesiell måte.
Eller kanskje det bare er den brusende, berusende, altoppslukende, livsbejaende følelsen vi er programmert til å få når genene våre endelig har fått lov til å gjøre det som det er meningen at de skal gjøre, altså reprodusere seg selv.
Men det er bestemt. Vi skal ikke få flere barn. Det er utrolig vemodig å vite helt sikkert.
For the love of Mr. P
Så nå må jeg vende blikket utover, lytte til ungene, lytte til meg selv, tenke. Alle øyeblikk som kom og gikk sømløst, taust, i et ur-instinkt av lukt og usagte ord, det er så få av dem igjen.
Det er ikke plass til dem lenger.
Når jeg kommer hjem fra jobb kommer to par føtter (str. 25 og 33) løpende over gulvet og roper «MAMMA, MAMMA!» mens de forteller ca. 437 ting hver, selvsagt i munnen på hverandre.
Det er så lite plass til å kjenne etter hvordan det kjennes å være den mammaen når barna krever så mye utadvendt tilstedeværelse. Når jeg smiler og ler og sier «neeeei! Har du tegnet så masse blått helt selv!» eller «ja, selvsagt kan vi lage hinderløpye i stua etter middag» så glitrer øynene deres tusen ganger mer sjarmerende en gratulasjons-GIF.
Latteren (og noen ganger hylingen når de slåss eller er misfornøyde) sprer seg som sandkasse-sand over det skitne stuegulvet og overdøver alt som er der inne i meg.
For det er der jo ennå, det kjenner jeg. Den stille gleden. Men når skal man få tid til å høre på øyeblikkene, i øyeblikket?
Nå er det visst på tide å ta skrittet til å være mor på neste måte. Ikke bare tett inntil, men litt mer på sidelinja. Det er minst like viktig, og ca. tusen ganger vanskeligere. Men det blir sikkert fint det også.
Og noen andre der ute skal få kjenne de myke hendene, det tunge hodet, de varme føttene som sparker i sideflesket. De vil kjenne at de er heldigst i verden, at de bærer ansvaret for verden på sine skuldre, men det kjennes ikke som en byrde. Det kjennes trygt og vektløst samtidig, som en god klem. De vil elske Pamiren like mye som vi har gjort. For det ER det ultimate bæresjalet. Kanskje kan sjalet gi den samme nærheten til en annen forelder, et annet barn. Kanskje det vil bety noe helt annet, men like viktig.
For the love of you, Mr. P. Goodbye to you!