 |
| Kanskje ikke noen dum ide, det der. |
Jeg har aldri skjønt hvorfor det blir så utrolig konkurransestemning blant kvinner når det kommer til babyer. «Min baby legger fortest på seg,» «min baby snudde seg tidligere enn vanlig,» «min baby snakker allerede i fulle setninger», etc. Seriøst. Who cares!
Selvsagt er det snakk om stolthet på den ene siden, men det går jo an å ta hensyn til andre foreldres følelser på den andre siden når man legger ut om sitt lille vidunders helt normale utvikling (Barn utvikler seg! No shit!).
Selv bryr jeg meg ikke om hva «folk» sier, og tviler patologisk sjelden på min egnethet som mor, men det er nok av dem som gjør det både titt og ofte, som regel helt uten grunn.
Hovedsakelig tenker jeg at babyskryt dreier seg om usikkerhet og et desperat behov for indre og ytre bekreftelse -se på meg! Jeg gjør alt jeg kan for mitt barn! Er jeg en god nok forelder da?
Noen skjønner ikke at alle andre, bak sine velfriserte, nysminkede mamma-masker, er like usikre som de er selv. Noen vet ikke engang at de selv er usikre. Det er nesten den mest anstrengende typen å omgås.
Den dårlige samvittigheten
En bekjent fikk barn ikke så lenge etter at Bolle ble født. Det vil si at når hun kom til introduksjon av fast føde-stadiet, var vi vel i gang med BLW.
Jeg har ikke snakket mye om det (jeg har bloggen for å spare mine omgivelser, haha!), men selvsagt er det tydelig for omgivelsene at Bolle, 9 mnd., spiser kyllinglår med chilisaus, mens andre barn ennå er på mosestadiet.
Så den bekjente sa til meg at hun gjerne skulle prøvd BLW. Jeg fortalte litt om hvordan det virker.
Men hun gjorde det ikke.
Hovedsakelig sa hun at hun ikke orket tanken på å amme så mye som hun tenkte at det krevde å gjøre BLW.
Ved å introdusere mos fikk hun sønnen til å spise større mengder tidligere, så ammingen kunne trappes ned. Hun vente seg aldri helt til tanken på å måtte gjøre det «lenger enn absolutt nødvendig» og avsluttet lenge før barnet fylte ett. Derfor valgte hun glassmat-tilvenning.
Og som en ekte kvinne fikk hun selvsagt da et snev av dårlig samvittighet, fordi mitt barn var avvent på en «bedre» måte. Hvor kommer denne dårlige samvittigheten fra??
Uten at jeg egentlig hadde sagt noe som helst om at min måte var «bedre» enn hennes.
Men. Det *er* sant at jeg ser skrått og muligens inni meg en bitteliten smule hånlig på folk som gir tilsynelatende 4 mnd gamle babyer sjokoladekake på skje mens de skravler med venninner på cafe. Men jeg vet at det er like mye meg det er noe feil ved her.
Jeg kjenner dem ikke engang. Kanskje har barnet alvorlig reflux, kanskje har det en utviklingsforstyrrelse som gjør at de har dårlig tonus i spiserøret og vansker med å svelge.
Kanskje har de bare valgt annerledes enn meg fordi de hadde lyst.
BLW -enda en konkurransearena?
Men jeg har lagt merke til at BLW er ny en ting mødre kan gi seg selv dårlig samvittighet over.
Kanskje de ikke orker å trappe ned ammingen så gradvis, eller fordi de ikke greier synet av barn som kjemper med store matklumper og gulper dem opp. Eller fordi de rett og slett legger vekt på et rent og pent hus og ikke ønsker å vaske hele spiseområdet femten ganger til dagen.
Noen velger å gjøre «litt av begge deler», noe jeg tenker er bra for barna, det også. Innlegg om det
her.
Noen mennesker velger gråtekurer, eget soverom fra dag en for barnet, går tidlig tilbake i jobb, ammer ikke, gir flaske og smokk hele tiden og bruker aldri bæretøy eller tøybleier. Det går antakelig veldig greitt med deres barn også. De har bare valgt annerledes enn meg (slapp av, jeg brukte ikke tøybleier til nr. 1 jeg heller, det var et eksempel!). Kanskje er det kulturelt betinget, kanskje er det bare et personlig valg.
Når vi blir foreldre virker selv bittesmå ting som «man må ha alle klærne fra Nøstebarn» helt vilt viktige.
Kanskje, bare kanskje, er noen av disse tingene mindre viktige enn vi liker å fortelle oss selv.
Det finnes en million måter å bygge trygg tilknytning på. Og jeg legger ikke skjul på at min profesjonelle erfaring farger følgende oppfatning: Det skal etter det jeg forstår *veldig* mye for å rote til et barn skikkelig. Det holder ikke med billige klær fra H&M, liksom.
Jeg blir trist når jeg skjønner at BLW, som skal være en kilde til økt glede ved mat og samspill, har blitt nok kilde til dårlig samvittighet for mødre.
Så jeg lover meg selv at neste gang jeg er ute med en venninne som åpner et Nestle-glass, skal jeg komme ned fra min indre «hjemmelaget middag med hirsesteviacocosa»-hest, og møte henne med et åpnere sinn enn det som kanskje faller meg uanstrengt til.
Kanskje vi kan ta livet av Sanctimommy ved å gjøre som MJ: Starte med hu der damå i speilet.
