Neofobi! Når barnet plutselig får en helt uforklarlig angst for all ny, uvanlig og ukjent mat. Og uvanlig kan bety «jarlsberg som har større hull enn forrige pakke». Hvor ble det av babyen som puttet som lå foran dem i munnen?!?
I varierende grad slutter mange barn gradvis å spise ting de ikke foretrekker smaken av. Prosessen begynner ofte i 12-18-månedersalderen.
Det kommer samtidig som barnet blir mer mobilt, og er kanskje evolusjonens måte å beskytte oss fra at de putter alle mulige morsomme bær og planter i munnen og blir forgiftet av det?
Hvor lenge varer det?
Det positive svaret er at de fleste vokser fra det av seg selv i 4-5/årsalderen. Kanskje det er derfor mange i verden ammer til omtrent da, for å forsikre seg om at barnet får fullverdig «kosttilskudd»? Med andre ord: Atferden barnet viser nå er ikke en «sperre» som varer for livet!
Det er imidlertid lenge til fire. Mange går i fella og gradvis begrenser maten de tilbyr. Barnet liker pasta og pølse (typisk at de liker milde smaker som ikke byr på særlig tyggemotstand -helst skal det gå fort unna!), så man serverer det oftere, noe som i praksis betyr at de blir sjeldnere og sjeldnere eksponert for andre ting. Barn trenger i snitt 18 eksponeringer for å akseptere en mat. Det er mange!
Våre barn har begge gått gjennom ganske lange faser hvor de «bare» spiser karbohydrater, eller «bare» kjøtt, eller «bare»… you name it. Men det har alltid gått over. Yngste er nå 4.5 og smaker på mer enn før om han er uthvilt og sulten. Han synes fremdeles det er kjekt med mat som er så sterk at han må lage morsomt fjes mens han spiser det!
Hva kan man gjøre?
Jeg prøver ikke å lokke med «god» mat. Mat skal ikke være en belønning. Men det går an når barn blir over 4 (og kan forstå «hvis-så»-mekanismer) å si at «hos oss spiser vi middag først, og så dessert hvis det er plass til mer». Dvs. at du ikke truer med dette under middagen, men hvis barnet ikke spiser noe og så vil ha dessert når den kommer fram, så pleier jeg å dra den.
Jeg sier *aldri* fra før middag om det er dessert, så antakelig vet de at det er best for dem å spise noe bare sånn i tilfelle..
Jeg krever ikke at alt skal smakes, men alt skal ligge på tallerkenen. Da øker sjansen for at det blir familiar territory.
Det er ikke lov til å si «æsj» eller «liker ikke» ved bordet, verken for barn eller voksne. Man kan «ikke ha lyst på», men det er en midlertidig tilstand Eldste pleier å si «mamma, det smakte ikke så godt» når hun synes noe er vondt, hahaha 😉
Jeg beholdt repertoiret bredt. Jeg har alltid kjørt på med supervarierte middager av ymse slag, og ikke brydd meg om de spiser eller ikke.
Utvid repertoiret gradvis hvis det er snevert. Varierte pastafasonger med rare farger, quinoa, couscous, bokhvete etc. som karbohydrater. «Rare pølser» -kanskje du har en slakter som lager varierte slag? Og forskjellige fiskekaker med f.eks. hvitløk og større biter fisk i. Du kan jo også lage fiskekaker selv og putte oppi forskjellige smakstilsetninger, eller tilogmed hvite grønnsaker som pastinakk og purre, om du er på lure-stadiet…
Og: Spiser de ingenting til middag er det vel ikke superlenge til kvelds? Man kan leve et ganske greit liv på grøt. Et sunt barn sulter seg sjelden.
Det går også an å hver dag servere en ting man vet at barnet spiser. «Faren» er at barnet alltid spiser seg mett på det gode.
Neofobi går over!
Vår yngste, snart to, går sikkert uten middag minst tre dager i uka, Jeg føler det kanskje annerledes fordi jeg ennå ammer ham, men jeg tror ikke han blir underernært selv om han kan skippe middagen noen dager.
Mine barn elsker begge slow cooked kjøttretter. Dvs. gryter som står i ovnen for ages helt til kjøttet blir smelt-smelt. Det lukter godt, og kraften kan knas i potet eller man kan dyppe brødskiver i det (kjekt!!), og den er også næringsrik, om ingrediensene er for weirde til å spise.
Grønnsakene blir også fantastisk møre og smakfulle -kanskje man kan purere dem med litt sjy for å lage «suppe»? Noen barn spiser alt så lenge det blir presentert som suppe. Ikke en permanent løsning man kan bruke hver dag, men det blir god grønnsakssuppe av dette!
La barnet være med å lage mat, hun kan kanskje skjære opp ting med en bordkniv eller i det minste røre i ting? Ting man har laget selv, smaker bedre.
Bottom line: Ikke bekymre deg så mye for neofobien, de aller, aller fleste vokser det av seg. Jo mer man gjør det til en kamp, jo mer skjønner barnet at de har et enormt maktmiddel i hendene som kan brukes mot foreldrene (ubevisst i begynnelsen, men etterhvert mer og mer bevisst..). Og kamp med bordet drar i motsatt retning av det BLW står for -nemlig å hjelpe barnet til å like variert og sunn mat.
Og en dag er neofobien over for de fleste, og de våkner opp og har sykt lyst på smeltet brie med tyttebærsyltetøy… mmmm… Kikk gjerne på oppskriftene mine for inspirasjon 🙂
Disclaimer: Det finnes faktisk barn med spisevegring. Tror du dette kan gjelde ditt barn er det best å be om henvisning til spisealist-helsetjenesten gjennom fastlegen.
Morsom lesning:
Klassiske studier som viser at barn må ta på og smake maten, det holder ikke bare å kikke på den… Men at eksponering er nøkkelen til å like flere matsorter.
Birch, Leann Lipps, et al. «What kind of exposure reduces children’s food neophobia?: Looking vs. tasting.» Appetite 9.3 (1987): 171-178.
Birch, L. L., & Marlin, D. W. (1982). I don’t like it; I never tried it: effects of exposure on two-year-old children’s food preferences. Appetite, 3(4), 353-360.
Barn av foreldre med høyere utdanning blir eksponert for flere typer matvarer og liker derfor også flere typer matvarer. Indikerer igjen at eksponering er nøkkelen.
Mustonen, S., Oerlemans, P., & Tuorila, H. (2012). Familiarity with and affective responses to foods in 8–11-year-old children. The role of food neophobia and parental education. Appetite, 58(3), 777-780.
Det finnes også andre studier som viser at «kresne» barn får mindre variert mat, og får større andel av kalori-inntaket sitt fra snacks heller enn måltider. Så all grunn til å stramme inn på saft, kjeks etc. mellom måltidene.