Hopp til innholdet

Bleiefri baby

med eliminasjonskommunikasjon

Å få nyfødte barn til å tisse i potta kan virke litt kreisi for oss i vesten.  Men bittesmå babyer elsker å tisse i friluft.  

Barnestyrt potting vil jeg kalle det.  Færre bæsjebleier til folket! Vi praktiserte det med barn nr 2 og så oss ikke tilbake!  Finn ut her hvordan du kan få det til.

Hva er EC

...og hvordan går det an når babyer ikke kan holde seg? Finn ut her!

Pros og kons

Hva er bra med EC og hva er utfordrende? Og passer det for dere? Klikk og les.

Steg for steg EC

Har du bestemt deg? Les her hvordan du kan starte og utføre EC med din baby.

Hva er egentlig bleiefri baby?

EC er rett og slett å la barnet ditt tisse og bæsje uten bleie fra veldig tidlig av.  I stedet for å la barnet skitne til bleie og klær så tilbyr du potte, do el.l. når du ser at det trengs.  Barn, og barnekropper, er vanedyr og liker helst å tisse der de pleier å tisse. Etter hvert blir barnet trent til ikke å gjøre fra seg i bleia. Så enkelt er det faktisk.

Ved å lese barnets kroppsspråk når det må tisse eller bæsje tilbyr du hjelp i stedet for å la barnet gå i bleia.  Det er derfor det noen ganger kalles eliminasjonskommunikasjon -man «kommuniserer» med barnet for å kunne hjelpe i dosituasjonen.

Man kan også gjøre deltids-EC.  Noen bruker bleie f.eks. om natta eller når de er ute blant folk.  Andre lar barnet tisse i bleia men oppmuntrer til bæsjing i do / potte.

EC er ikke det samme som tidlig pottetrening.  Med tidlig pottetrening mener jeg å jobbe med dovanene til et barn som er vant til å tisse og bæsje seg ut.  All trening som begynner etter at barnet kan holde seg med vilje (15-18 mnd for de fleste) regner jeg som pottetrening.  Det krever andre strategier, selv om en forståelse av EC ennå kan være hjelpsom.

Jeg er generelt av den mening at det å være oppmerksom på barnets evner og behov letter hverdagen med baby enormt.  EC er som BLW, bare i andre enden. Barnet kan tisse og bæsje i det fri. fra det er nyfødt.  Din jobb er å tilby muligheter og passende avtreder.

Men hvordan kan EC gå an? De kan jo ikke holde seg!

Få babyer kan iholde seg for tiss og bæsj før ca. 15-18 mnd.  Imidlertid kan de lære slippe seg «på kommando», helt fra fødselen!  Dette læringspotensialet utnytter vi når vi gjør EC: Vi trener og støtte barnet til å slippe seg når det holdes over toalett, potte el.l. 

EC er en form for betinging, som vi psykologer kaller det.  Tømming av tarm og blære er til en viss grad er refleks-styrt.  Dermed kan barnet lære å knytte sansesignal med tømmerefleksen: Akkurat som vi kan lage søvnassossiasjoner for å støtte barnet til soving kan vi lage do-assosiasjoner. Ved å bruke de inntrente signalene hjelper vi barnet å tømme seg utenfor bleia. 

Bleiebarn trenes også opp: Til å «slippe seg» i bleia.  Når vi lar dem tisse seg ut gang på gang lærer de å knytte følelsen av tett stoff mot huden med urinavgang.  Pottetrening består egentlig i å «omforme» denne læringen så de kan slippe seg i «friluft» igjen.  Dette er omtrent like vanskelig for noen som om du selv skulle lære deg å tisse i buksa i stedet for i do. Det kan vi se på de sene pottetreningstidene i Norge.  Ved EC lar vi barnet tisse og bæsje i friluft fra tidlig av, og slipper pottetreningen.  Så enkelt er det!

For spesielt interesserte: Litt om bakgrunnen for EC

I de fleste deler av verden er det ikke normen at barn bruker bleier veldig lenge.  Min asiatiske venninne fortalte at de gikk bare nedentil eller med bukser med åpning i skrittet. 

Når barnet satte seg på huk åpnet buksa seg og de kunne tisse eller bæsje helt selv fra de kunne gå.  Tisset de feil plass drysset en voksen aske over og viste dem et bedre sted. 

Hun husker også på skoleturer der alle måtte sitte på huk bak bussen.  Læreren laget en plystrelyd og så tisset alle småjentene helt samtidig.  Effektiv dopause med andre ord!

Mange andre dyr hjelper barna sine å gå på do.  Hundevalper kan f.eks. ikke bæsje selv i det hele tatt før de er ca. 3 uker gamle.  De er helt avhengige av at tispa stimulerer dem rundt anus for å kunne bæsje.  

Det samme kan sees hos menneskebabyer: Lett stimulering i form av f.eks. kjølig luft kan føre til tissing.  Det er antakelig derfor særlig nyfødte guttebabyer tisser når bleia blir tatt av.

Kontroll over tiss og bæsj har nok vært evolusjonært viktig i dyreriket: Et rede fullt av avføring ville fort ført til sykdom som ikke er bra for avkommet.  Til og med kjøttmeis-babyer leverer bæsjen i en liten gelantinpose så foreldrene enkelt kaste det ut av redet. 

Det er altså vi i vesten som er anomalien med lang bleietid.  

Barn er programmert fra naturens side til å gjøre fra seg i friluft –de trenger lite hjelp til dette.  Tiss og bæsj kommer når det kommer. 

Men gitt hvor hjelpeløse nyfødte menneskebarn er så må vi hjelpe dem ved å plassere dem der tiss og bæsj skal være.  Da er det også nyttig å kunne bruke signaler som babyen responderer på ved å slippe tiss og bæsj i do. 

På steder hvor man ikke har tilgang til bleier og WC er man avhengig av at barnet gjør fra seg der det passer, når det passer. Dermed blir EC en selvfølgelig del av spedbarnslivet.

Les mer om babytiss og bæsj her, i en spennende artikkel fra CNN med referanse til forskning fra feltet.  Eller scroll nedover for å komme i gang!

 

Fordeler og bakdeler ved EC

De største fordelene jeg opplevde var at…

  • EC-barn blir ofte selvhjulpne på do veldig tidlig.  Vi slapp selve pottetreningen.  På hjemmebane kuttet vi alle backup-bleier fra toårsalderen, selv om barnehagen gjorde at vi måtte bruke bleier der.
  • Aldri mer nyfødt-bæsjsplosjon som når opp til nakken.  Halleluja.
  • Mindre behov for våtservietter eller våte kluter ute på tur.  Null, faktisk.
  • Veldig greit i kombinasjon med tøybleier –det blir naturlig nok mindre vask. 
  • (Nesten) aldri mer bæsjebleier generelt..!  Vi hadde kanskje ett uhell i mnd i barnehagen, så og si aldri hjemme.
  • Barnet slipper ubehag ved full bleie, blære og tarm –du hjelper det å tømme seg.  Noen barn blir roligere av dette -vår ble definitivt det.  
  • Barnet får max bevegesesfrihet uten klær og bleier på jevnlig basis.
  • Full blæretømming hver gang.  Dette var viktig for vårt barn som hadde forstørret nyrebekken.
  • Lettere tømming av tarmen hver gang – antakeligredusert fare for forstoppelse.
  • Barnet opplever oftere at du kan gi støtte i ubehagelige situasjoner –det er faktisk veldig ubehagelig å måtte på do og ikke få det helt til selv.  Dette føles godt som forelder og antakelig for babyen også.
  • Spør deg selv: Hvor ville du helst gjort fra deg? I buksa eller på do..?

Hva er utfordringene ved EC?

  • Det er ganske drit å stå på et offentlig toalett med en halvnaken baby og SÅ oppdage at det er tomt for dopapir.
  • Mange barn, inkl. vårt, bæsjer svært kort tid etter at de begynner å spise. Jeg har ammet mye på do for å la barnet bæsje fra seg så han kunne få spist skikkelig etterpå… det er jo ikke for alle.  Men alternativet var å prøve å amme et barn med mageknip.  Alle som har prøvd det vet at det funker dårlig. 
  • Folk får mindreverdighetskomplekser. Det er helt sant. Du vil bli overøst med historier om «min pode på fire KUNNE IKKE SLUTTE MED BLEIE fordi XYZ.»  Helt uten at du åpner munnen.  Noen finner det vanskelig å godta at andre er fornøyde med løsninger de selv ikke orket.  Det må du greie å tåle.
  • Det er som å ha en valp. Du greier ikke å fange alle avganger i begynnelsen.  Du kommer til å få tisseflekker og måtte moppe disse opp.  Men jeg foretrekker personlig en nyfødt som lager bittesmå pytter og ikke en fireåring som tisser ¾ liter der det ikke passer seg.

Passer bleiefri hverdag for meg?

EC passer for de fleste friske barn, men ikke for alle foreldre, pleier jeg å si.  Det passer nok mindre bra hvis…

  • Du ikke kan utstå søl. Det blir tisseflekker i begynnelsen.
  • Du kjeder deg i hjel på gulvet med babyen. Utålmodighet i kartleggingsfasen er forståelig, men kartleggingen må faktisk til.
  • Du ikke har tid til å være hjemme med spedbarnet. Er du alltid på farten er det vanskelig å få tid til kartlegging.
  • Du er redd for å skille deg ut. Folk kommer til å kommentere at 8-månederingen din ikke har bleie på seg. Du må greie å ikke ta det personlig.

Mange tenker også at EC er vanskeligere om man ikke fullammer.  En fullammet baby kan holdes for å tisse OG bæsje over vasken, fordi bæsjen er vannoppløselig og helt flytende.  Man vil mindre gjerne ha fast «voksenbæsj» i vasken.  Imidlertid har flere MME-matede barn forstoppelsesproblem, noe EC avhjelper.  Jeg vil derfor oppmuntre flaskematende mødre til også å prøve EC!  

Scroll videre for å bli bleiefri!

Noen kjappe tips til EC-oppstart!

Photo by Lubomirkin on Unsplash
Ja, det kan forekomme uhell. Men i den store sammenhengen blir det ikke prosentvis mye mer søl enn med barn sånn generelt...

Denne korte guiden beskriver veldig enkelt hvordan du kan gå fram.

Det aller beste er å starte før 4 mnd. Etter dette blir barnet mer våkent og aktivt og det er vanskeligere å komme i gang, men ikke umulig.

Ønsker du å kjøre EC for fullt anbefaler jeg å lese boken Diaper Free Baby av Christine Gross-Loh.  Det er et vell av info på internett, men boken er virkelig veldig informativ og skrevet av en oppegående dame. Ved å kjøpe den via denne linken støtter du nettsiden min 🙂

Trenger jeg noe utstyr?

Du trenger egentlig ikke noe spesielt, men det finnes ting som er «kjekt å ha».

  • Skal du gjøre fulltids-EC kan det være greit med noen gulpekluter som kan brukes som brettebleie. Ved å ha på disse løst og uten noe over kan du kartlegge når barnet tisser, uten at det blir flekker overalt.
  • Det er fint med en lun krok på hardt underlag hvor du kan la babyen være barrumpet når dere øver.
  • Det kan være bra med en liten isboks el.l. til å ha med som nød-toalett på tur. Etter bruk spyler du den med varmt vann.
  • Bæretøy er veldig nyttig ute på tur. Ofte finner man at babyen ikke tisser i slynga.  Når du tar barnet utav tilbyr du potta og da tisser de. 
  • Ha gjerne såpevann i en sprayflaske og kluter stående om uhellet er ute mens dere øver.

Litt større barn tar seg ofte til bleieområdet når de må tisse.  For meg er det helt ufattelig når folk sier «ååh nå bæsjer hun» til bleieungen –men de tar ikke av bleia! De kunne spart seg et bleieskift om de hadde giddet. 

Men poenget er: De fleste kan gjenkjenne en bæsjebaby nesten uten å prøve engang.  Hva gjør ditt barn?

Kartleggingen gjør du ved å la barnet gå uten bleie så ofte som mulig.  En gang eller to om dagen kan du være sammen med barnet på en matte på gulvet.  20 min eller en halvtime er mer enn nok.  Legg deg ned ved siden av, ta deg god tid, prat litt med babyen og begynn med å kartlegge tre ting:

A) Hvor ofte tisser og bæsjer barnet ditt? Nyfødte tisser gjerne så ofte som hvert 20. minutt. I perioden 0-6 mnd. lever de jo  bare på melk, så mengden tiss er betraktelig! Perfekt for kartlegging. 

B) I hvilke situasjoner tisser og bæsjer barnet ditt? Alle barn er forskjellige, men vanlige tider for tissing og bæsjing er…

  • Etter en lur
  • Etter spising
  • Etter en våken lekeperiode
  • Om morgenen
  • Etter en bæretur
  • Når de våkner om natta (de kan våkne av at de trenger å tisse)

C) Hvilken atferd viser barnet ditt like før det tisser og bæsjer? Bli kjent med ditt barns signal!

  • Lager de et spesielt ansikt?
  • Lyder?
  • Blir kroppen mer aktiv?
  • Krøller de seg sammen?
  • Blir helt stille og stirrer?
  • Hvis du ammer med bare en løs gulpeklut som bleie vil du kanskje se at barnet slipper brystet gjentatte ganger når det må på do.

Hver gang du ser at barnet tisser lager du en lyd du velger.  Vi brukte «tssss-tssss-tssss», men du kunne like gjerne sagt «cheesedoodles!».  Lag også lyden hvis barnet tisser ved bleieskift el.l.

Det du gjør her er å knytte lyden du lager til følelsen av at blære og tarm tømmes.  Etter hvert vil kroppen reagere på lyden.   Dette kalles klassisk betinging på psykologspråket, og er gøy å lese mer om hvis du vil! Du kan kjenne klassisk betinging i din egen kropp når du hører isbilen utenfor og magen rumler i forventning…

Når du har kartlagt hvordan ditt barns mønster ser ut, og assosiert tiss-bæsj med en egen lyd så er du klar til å fange din første tiss eller bæsj!

Tiss er ofte enklere fordi det skjer så ofte.  Bæsj er ofte enklere fordi det er mer tydelig at det er en på vei. Du velger!

Velg altså et tidspunkt hvor kartleggingen viser at barnet sannsynligvis ditt vil tisse eller bæsje. Så tilbyr du ganske enkelt toalettmuligheter utenfor bleia.

Begynn gjerne når barnet våkner om morgenen.  De aller fleste barn tisser nesten umiddelbart da.  Før du gir morgenpupp eller noe annet, tilby en tissemulighet slik.

  1. Ta av bleia.
  2. Hold barnet i hockeystilling over do, vask eller potte. Len barnets kropp mot din, støtt hodet godt og løft knærne forsiktig opp mot magen så barnet sitter på huk i hendene dine (se bilde).
  3. Si lydsignalet du har valgt: «Cheeeeeesedodlesssssss!» Og se om det kommer noe tiss.  Gi barnet opptil et minutt.  Kommer det ingenting så prøver du senere.
  4. Tørk ved behov.
  5. Ferdig!

Når du løfter knærne slik så slapper bekkenmusklene til barnet av og det slipper seg.  Det er faktisk barnslig frydefullt å få dette til.  Barna blir også veldig fornøyde og spiser ofte fint og rolig etterpå. 

Da er du i gang!  Du bestemmer selv hvor ofte du vil tilby tissemuligheter. Det er imidlertid sånn at jo større prosentandel av å gå på do som skjer utenfor bleia, jo raskere innlæring er det.

Når du tilbyr domuligheter lærer barnet også å assossiere det å gå på do med:

  1. Å være på et bad / toalett
  2. Å ikke ha stoff mot huden
  3. Faste tidspunkt

Dette er i tilleg til lyden du lager. Det vil da være lettere og lettere for barnet å slippe seg i disse situasjonene.

Det skal sies her at venninnen min som vokste opp med EC i Asia også har fortalt at de hadde 9 (!!!) tjenere på en familie med tre barn…  Så ikke forvent at du som en eller to foreldre skal greie å være like på hele tiden.  Selv det å tilby potte en gang eller to per dag legger et fantastisk grunnlag for å trappe opp senere!  Det er litt som amming: Litt er å foretrekke fremfor ikke i det hele tatt.

Aldri kjeft på deg selv eller barnet hvis det går galt i treningen.  Man er ikke flink eller dårlig til å gå på do.  Det er aldri noe som skal straffes.  Blir du sint på deg selv vil barnet garantert merke det.  Da er det bedre å la være.

Som med søvn, spising og andre basalbehov for babyer så er alt alltid i endring.  En stor overgang er f.eks.  når barnet lærer å snu seg, krype eller reise seg: Plutselig er det ikke så interessant å være på do lenger, de har ikke tid.  Da går det an å kutte litt ned i en periode. 

Aldri tving barnet.  Det funker like lite som å prøve å tvinge et ammestreikende barn til å drikke.  Hold barnet over do etter hver dag-lur f.eks., men ikke når barnet tydelig ikke er interessert.  Før eller siden blir de interessert igjen. 

Du vil se at EC-barn tidlig begynner å eksperimentere med å holde seg, tilsynelatende bare for å teste det.  Plutselig er blæra sprengfull og de tisser på seg.  Dette kan føles frustrerende når du har hatt en tørr unge i flere måneder! Men: Ikke mas. EC-barn oppdager tidlig at det er klamt og ekkelt å ha tiss og bæsj på seg, for det er ikke normalen for dem.  Dermed er de motivert til å gå på do igjen etter hvert.. når det superspennende utviklingshoppet er over.

Man roser ikke barnet for at det gjør fra seg i do.  Det er ikke en bragd å tisse eller bæsje!  Like lite som det er en bragd å spise –jeg har skrevet om hvorfor jeg ikke sier at barn er flinke til det.  Å spise eller tisse er noe man gjør fordi kroppen trenger det.  Ikke for at mamma eller pappa skal bli fornøyd. Å skryte av slike ting lager bare grunnlag for senere maktkamp.

I stedet for å rose, gjør heller dosituasjonen til et koselig øyeblikk.  Prat og tøys litt mens du kler av og på, gi barnet din fulle oppmerksomhet og en god kos etterpå.  Etter hvert som barnet blir eldre kan man ha spesielle leker som bare gis på potta, tillate at barnet tegner inni dolokket med kritt-tusj el.l.  Slik blir toalettbesøk assossiert med noe positivt, helt uten unødvendig skryt.  Vår yngste oppdaget veldig fort at dotid var lik alenekvalitetstid med mamma og pappa, og elsket det.

Mange barn er klare til å sette seg på potte og do selv når de er ca. 18 mnd.  For de fleste EC-barn kommer dette helt naturlig, og ingen ytterligere trening trengs.

I overgangsfasen kan et slikt toalettsete være kjekt.  Barnet greier fort å betjene det selv.  En liten skammel foran do er også bra både for barn og forstoppede voksne 🙂  Plutselig har du en selvgående do-tisser. Lykke til på ferden!

Har du hatt mye glede av siden og ønsker å bidra til at den kan fortsette?

Det koster noen tusenlapper i året å drifte den, så jeg setter stor pris på alle bidrag.

Doner 49 kr her 🙂

Happy BLW-ing 😀

Hilsen Trylle